Menn utsatt for vold i film og populærkultur

“Death wish” (1974), her med Kathleen Tolan (datter) med Charles Bronson (far)

Film og kulturuttrykk har til hensikt å vekke følelser, få oss til å le og gråte, bli sinte og vise medfølelse. Ulike kulturuttrykk er derfor interessante kilder til å belyse hvordan deltakere i et samfunn ser på et fenomen. Hvilke bilder og fortellinger har vi av kvinner og menn utsatt for vold i populærkulturen? Hvilke idealer er det som løftes fram? Hvem fortjener sympati og hjelp, og hvem er det ikke synd på?

Populærkulturen viser oss ofte menn som utsettes for vold av utenforstående, gjerne kombinert med at deres nærmeste er truet. Det er langt sjeldnere at vi blir vist menn som utsettes for vold fra sine nærmeste.

Det er et tap for en mann å ikke kunne beskytte sine nærmeste

I et mye fortalt “plot” i Hollywood-film møter vi en ordinær person som publikum lett kan identifisere seg med. I starten av filmen mister han “alt” ved at det blir begått et overgrep mot han selv, mot hans kjæreste eller barn. Filmene appellerer i liten grad til medfølelse for den smerten som det mannlige voldsofferet er påført. Snarere kjenner vi en sympati for at han opplever seg mislykket fordi han ikke klarte å beskytte seg selv og sine nærmeste, og så føler vi en tilsvarende lettelse og oppreisning når han i neste omgang på svært voldskompetente måter gjengjelder uretten som er begått. Her er noen utvalgte eksempler som følger dette mønsteret:

• “Death Wish” (1974) med oppfølgere med Charles Bronson i hovedrollen, og nyinnspilling med Bruce Willis (2018). Starter med at hovedkarakterens kone blir drept og datter voldtatt av en gruppe tilfeldig kriminelle personer.
• “A Time to Kill” (1996) med Samuel L. Jackson i rollen som faren som tar hevn. Handlingen er satt til en en rasistisk småby i Sørstatene, og starter med at hovedkarakterens fargete datter på 10 år blir voldtatt og mishandlet på vei hjem fra butikken.
• “Punisher” handler om karakteren Frank Castle i Marvel-universet (tegneserie 1974- , filmer 1989, 2004, 2008, tv-serie 2017-2019). Castle blir brått tatt ut av sitt rolige liv når hans kone og to barn blir drept av mafiaen. Han ønsker å finne ut av hva som har skjedd og å hevne sin familie. Det blir starten på en dedikert karriere i rettferdighetens tjeneste der hans tidligere jobb som soldat i det amerikanske forsvaret kommer godt med.
• “Nobody” (2021) starter med et ransforsøk på natten mens hele familien er hjemme i huset. Familiefaren Hutch gjør det riktige, han unngår konfrontasjon og risiko, og innbruddstyvene slipper unna og ingen blir alvorlig skadet. Blikkene og de negative kommentarene fra omgivelsene og hans egen tenårings-sønn på at han ikke hindret tyvene er mer enn han tåler. At han lar seg hundse på jobb, og opplever at han ikke klarer å tenne noen seksuell gnist hos kona gjør det ikke bedre. I filmen følger vi Hutch videre reise til å bli en mer selvsikker og attraktiv mann som ikke skygger av banen for å bruke vold for å beskytte seg selv og sin familie.

Vekker latter at menn utsettes for vold fra sin partner

Et sted vi møter mannlige hovedkarakterer som er utsatt for vold fra sine nærmeste er i karakterkomedien, og den kanskje mest kjente hovedkarakteren i så måte er Jeppe i “Jeppe på Berget” av Ludvig Holdberg. Han har et alkoholproblem og blir slått av sin kone Nille. Godt kjent er også tegneserien Fiinbeck og Fia som er oversatt fra den engelske originalen “Bringing up Father” av George McManus. Her møter vi Fiinbeck som har gjort økonomisk suksess og domineres på mange ulike måter av sin kone som har ambisjon om at familien skal klatre på den sosiale stigen. I tilfelle med både Jeppe og Fiinbeck er det ikke mottakerens sympati eller medfølelse som påkalles, det er latter for deres hjelpeløshet og mangel på evne til å ta tak i sin egen situasjon.

En utvikling i de sosiale mediene er at brukerne produserer sitt eget innhold, og et populært egenprodusert innhold på plattformen TikTok har vært der en mannlig karakter som domineres av kona. I det engelske språket har denne mannlige karakterens og hans relasjon til partner fått sitt eget uttrykk: “whipped”. Bruken av begrepet er særlig å finne i amerikanske tv-serier og i populærkultur. Det blir brukt til å betegne en situasjon der mannen er fullstendig underdanig sin kjæreste. Han gjør alt hun ber han om. Ofte brukes uttrykket av en kamerat som er irritert over at vennen ikke lenger har tid til å gjøre ting sammen med ham. Uttrykket blir også ofte benyttet til å ydmyke menn som har et likeverdig forhold til sin partner og ikke har en tradisjonell mannsrolle.

Bilde 1: «Jeppe på Berget» med Claes Gill som Jeppe og Turid Haaland som Nille, Ukjent årstall, Dagbladet/digitalt museum.no. Bilde 2: «Jiggs and Maggie”, nr. 19, 1951, USA. Bilde 3: TikTok.com @tommylindsay6 #wifeyellingathusband, 2020 (Trykk på bildet for lenken/se filmklippet)

Vi har få andre populærkulturelle portretter av menn som utsettes for vold fra sine nærmeste, og der vi inviteres til å få sympati med dem. Her stiller det seg annerledes for kvinner. Vi har en mengde populærkulturelle portretter av kvinner som kjemper mot partnere som utøver vold, hvor dynamikken i volden beskrives og hvor vår medfølelse med den kvinnelige utsatte blir vekket.

Føler med kvinners kamp for å løsrive seg fra voldelige partnere

Det er laget en rekke “mainstream” Hollywood filmer som tematiserer kvinner som lever med voldelige partnere, og deres kamp for overlevelse og løsrivelse. Noen av de mest kjente er; “Burning Bed” (1984) med Farrah Fawcett i hovedrollen , “Sleeping with the enemy” (1991) med Julia Roberts i hovedrollen, “What’s Love Got To Do With It” (1993) basert på en biografi om artisten Tina Turner, “Enough” (2002) med Jennifer Lopez i hovedrollen  og “Big Little Lies” (2017-2019) med blant annet Reese Witherspoon og Nicole Kidman i ledende roller.

Den kanskje mest ikoniske blant disse er “Sleeping with the enemy” (1991). Hovedkarakteren lever i et parforhold som best kan beskrives som et terrorregime. På kreativt vis flykter hun ved å iscenesette sin egen død. Filmen får en dramatisk vending når den psykopatiske ektemannen oppdager at hun lever og skal tvinge henne tilbake under hans kontroll. Filmen appellerer til vår medfølelse med hovedkarakteren og hennes lidelse og arbeid for å skape seg et nytt og fritt liv.

Spillefilmen «Sleping with the enemy» med Julia Roberts, 1991