Modul 2: Hva er vold i nære relasjoner, og hvordan passer menn inn?

Vi fikk de første krisesentrene i Norge på 70-tallet, og disse ble etablert for og av kvinner. På denne tiden refererte man også til vold i nære relasjoner som kvinnemishandling. Mye har skjedd siden den tid – blant annet kan utsatte menn nå søke hjelp hos krisesentrene. Dette har ikke alltid vært tilfelle. Denne modulen gir en kort innføring i definisjoner av vold i nære relasjoner, og diskuterer hvordan disse definisjonene evner og ikke evner å omfatte mannlige utsatte. For å bidra til forståelse gis det glimt inn i krisesenterbevegelsens og voldsforskningens historie.

Hva er vold i nære relasjoner?

Verdens helseorganisasjons beskriver vold som «forsettlig bruk av, eller trussel om, fysisk makt eller tvang». Seksuell og psykologisk mishandling omfattes også i deres definisjon enten den er rettet mot en selv, andre enkeltpersoner eller en gruppe. For at handlingen skal regnes som vold må den resultere i, eller ha høy sannsynlighet for å resultere i fysisk eller psykisk skade. Videre kan volden og voldens skadepotensial beskrives utefra relasjonen mellom voldsutsatt og voldsutøver. Er det en nær eller en fjern relasjon, er det en relasjon basert på tillit og avhengighet eller er partene uavhengige av hverandre? Ifølge Verdens helseorganisasjon [1] kan vi oppsummert si at vold i nære relasjoner er:

• Gjort «med vilje»
• Medfører psykisk eller psykisk skade
• Mot en person i nær relasjon og/eller et avhengighetsforhold

Selv om det intensjonale, at volden er utført «med vilje», er et sentralt element i Verdens helseorganisasjons definisjon, er mange innenfor voldsforebygging mest opptatt av den utsatte. Per Isdal og Alternativ til Vold [2] opererer med en mye brukt definisjon av vold, som setter søkelys på konsekvensene til den som rammes:

Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.

Det er vanlig å kategorisere vold i ulike voldsformer; fysisk vold, psykisk vold, seksuell vold, latent vold, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, omsorgssvikt, materiell vold, økonomisk vold, vold i oppdragelsesøyemed, strukturell vold og digital vold. En utfyllende beskrivelse av disse kan leses på dinutvei.no [3].

Definisjonene av vold i nære relasjoner – menn passer ikke alltid inn

I arbeidet med å forstå og hjelpe mannlige utsatte for vold i nære relasjoner vil hjelpere ofte finne at menn ikke passer helt inn voldens definisjon. La oss komme med noen konkrete eksempler:

(1) Vold fra venner og kollegaer er ofte ikke inkludert i tenkingen om vold i nære relasjoner eller “interpersonal violence” som er det engelske begrepets som benyttes. Kvinner blir i mye større omfang enn menn utsatt for grov vold fra partner, tidligere partner, familie og slekt. Det er slik vold mange tenker på som vold i nære relasjoner. I andre typer relasjoner er det flere eller like mange menn som er utsatt for vold.  Av personer som er utsatt for grov vold (vold med stort skadepotensial) rapporterer 22 prosent av mennene og 9 prosent av kvinnene at det var en bekjent, kollega eller nabo som var voldsutøver. [4] Selv om denne vold ikke nødvendigvis er gjentakende, kan den ha påført stor skade og som kan bidra til fortsatt frykt, dominans og kontroll over den utsatte. I forskningen og i det forebyggende arbeidet på vold er det lite oppmerksomhet på volden i disse andre relasjonene som rammer svært mange menn. 

(2) En gjennomgang fra NKVTS [5] viser at mange av instrumentene som forskere og hjelpeapparatet benytter i arbeidet med vold i nære relasjoner har kvinnelige utsatte og mannlige voldsutøvere som norm. Det finnes verktøy som henvender seg til utøvere og utsatte av alle kjønn, men det finnes også svært mange eksempler på det motsatte.

Et verktøy som har vært mye brukt for å kartlegge situasjonen til personer utsatt for partnervold er «Abuse index» [6]. Verktøyets utgangspunkt er bestemt på forhånd, en kvinne som utsettes for vold fra en mannlig partner. «Abuse index» består av en liste med spørsmål der hun blir bedt om å respondere på spørsmål om handlinger og vold som han har utført mot henne.

• «Vil han vite hvor du er hele tiden og sjekker han dette?»
• «Forteller han deg at ingen andre vil noensinne elske deg?»
• «Gjør han narr av deg foran andre mennesker?»
• «Forsøker han å få deg fra å treffe familie og venner?»

Veilederen som Alternativ til Vold laget i 2015 «Veileder for foreldrearbeid der det er vold i familien» [7], tar utgangspunkt i et prosjekt der de utelukkende jobbet med fedre som var identifisert som voldsutøvere og mødre og barn som var identifisert som utsatte. Gjennom veilederen gjenspeiles dette kjønnsbestemte utgangspunktet i beskrivelser av hvordan man kan jobbe med mødre, fedre og barn der fedre utøver vold.

Man kan også stille spørsmål med de kjønnede navnene som noen av de mest brukte verktøyene har: «SARA», «KATE», «PATRIARK». «SARA» er et verktøy for å vurdere risiko for partnervold, «KATE» er et verktøy for å kartlegge traumatiske erfaringer hos barn og «PATRIARK» er et verktøy for vurderinger av risiko for æresrelatert vold. Når menn ikke passer inn i mange av de verktøyene som vi bruker for å kartlegge og skaffe kunnskap kan man stille kritiske spørsmål om resultatet som kommer ut i andre enden.

(3) Et tredje eksempel er bruk av vold mellom foreldre ved bruk av barn. Å ødelegge en fungerende relasjon mellom en forelder og barnet vil kunne ha alvorlige helsemessige konsekvenser for den voksne og barnet. Å utføre slike handlinger med mål om å ramme den andre forelderen faller inn under FNs definisjonen av vold i nære relasjoner og psykisk vold. Eksempler på slike handlinger kan være å baksnakke eller ydmyke den andre forelderen ovenfor barnet, true med å ta barnet og reise bort eller å hindre samvær uten legitim grunn. Like fullt er det først i de siste årene at fagmiljøer og forskere har begynt å klassifisere slike handlinger som vold. Derfor har vi lite forskning om denne type vold, og hjelpeapparatet har i liten grad verktøy og kunnskap til å intervenere. Siden det er flere barn som bor fast hos mødre enn hos fedre etter et samlivsbrudd er det en voldsstrategi som har potensial til å ramme flere menn enn kvinner. Samtidig er det ikke holdepunkter i forskning til å konkludere med at slik vold oftere rammer menn enn kvinner.

Historien om arbeidet mot vold i nære relasjoner er en kjønnet historie

De fleste kan være enige om at det er situasjonen og ikke personens kjønn som skal avgjøre om en person får hjelp eller ikke. Hvorfor kan det da fremdeles være slik at når menn er utsatt, for eksempel for gjentatt dominans og mishandling av partner, at vedkommende ikke passer like godt inn i arbeidet mot vold i nære relasjoner?

Dagens hjelpetilbud for personer utsatt for vold i nære relasjoner og dagens forskning på vold i nære relasjoner står på skuldrene til kvinnebevegelsen og krisesenterbevegelsen. Som det første krisesentret i Norden ble Camilla krisesenter i Oslo opprett av og for kvinner i 1978. Det tok tid å få en bredere erkjennelse for kvinnemishandling som et samfunnsproblem. Med utvikling av hjelpetilbud og forskning kunne man dokumentere mønstre og alvorlige konsekvenser av volden kvinner ble utsatt for i sine egne hjem. [8]

Etter hvert kunne man dokumentere at kvinnemishandlingens konsekvenser kunne være like alvorlige som de konsekvensene som mange menn får fra traumatiske hendelser i krig. Og når Johnson og ledende feministisk orienterte voldsforskere i 1995 skulle betegne denne typen vold benyttet de først begrepet «patriarkalsk terrorisme», deretter ble termen byttet til «intim terrorisme.»  Intim terrorisme er definert som «en voldelig relasjon der en av partene bruker vold og flere kontrollstrategier for å utøve en fullstendig kontroll over forholdet og den andre parten.» Slik er begrepet knyttet til krigsliknende konsekvenser for utsatte. Ikke bare har terrorisme alvorlige konsekvenser, det er handlinger som er orkestrert og villet fra en stat eller organisasjon. Andre forskere har derfor sett på «intim terrorisme» som en strukturell vold som særlig rammer kvinner i et samfunn. [9]

Som nevnt er både hjelpetilbudene og forskningen om denne type vold er i en historisk sammenheng av nyere dato. Det kan være en av grunnene til at menn fremdeles ikke passer helt inn. [10] Her er noen milepæler i denne korte og kjønnede historien:

• 1980-1985: frivillige aktører etablerer krisesentre på tvers av landet [11]
• 1987: stiftelsen Alternativ til vold etableres med tilbud til (mannlige) voldsutøvere
• 2003: første offentlig utredning om temaet: NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold – Menns vold mot kvinner i nære relasjoner [12]
• 2010: Lov om kommunale krisesentertilbud for kvinner, menn og barn trer i kraft [13]

I utgangspunktet tenkte man at slik vold ikke rammer menn, og at menn derfor heller ikke trenger hjelp for dette. Nå er det et betydelig antall kvalitative studier som dokumenterer at menn utsettes for «intim terrorisme» av kvinner med betydelige negative konsekvenser for dem. «Coercive control» er et mindre kjønnsbestemmende begrep som i stedet ofte brukes til å betegne slik vold.

Forskningsgjennomganger viser at kvinner oftere enn menn rammes av «intim terrorisme» eller «Coercive control». Samtidig vet vi at slik vold også rammer menn, og at de trenger hjelp. Ikke minst vet vi at vold forekommer i mange andre relasjoner enn heterofile par-relasjoner. Det forebyggende arbeidet har blant annet løftet opp: vold mot og mellom barn/ungdom, vold i likekjønnede parforhold, vold mot lhbtiq-personer, vold mot eldre, vold mot personer med funksjonsnedsettelser og vold og sosial kontroll i minoritetsetniske miljøer.