fbpx

Modul 4: Om «omsnuing» og partnervold i heterofile parforhold

Denne delen av kurset spør vi hvordan forstå vold i parforhold hvor volden ikke følger det mest vanlige mønsteret med en primær mannlig voldsutøver og en kvinnelig voldsutsatt med eller uten barn. Vold er en type overtak og dominans av den andre. Hvordan er det kvinnelige partner dominerer og har overtaket på en mannlig partner? Er det andre måter eller strategier som gjøre seg gjeldene for kvinnelige voldsutøvere enn som gjør seg gjeldene når menn er voldsutøvere?

Feilaktige anklager om vold og omsnuing

Et mønster som går igjen i kvalitative undersøkelser om menn utsatt for vold er at den kvinnelige partnere feilaktig påstår at det er hun som er offeret. For en del av mennene som er utsatt for vold fra kvinnelige partnere møter denne utfordringen. Mange av de voldsutsatte mennene som har vært i samtale hos Reform – ressurssenter for menn har fortalt om det samme.

Dette mønsteret kom også til syne i undersøkelsen «Den mannlige smerte» om menn utsatt for vold. I noen av tilfellene påsto den kvinnelige partneren at det var mannen som var den voldelige part. Her forteller en av forskerene, Jørgen Lorentzen, om et slikt eksempel, og hva de mener med «omsnuing». [1]

Video (4,5 minutter): Jørgen Lorentzen, mannsforsker og en av forskerene bak undersøkelsen «Den mannlige smerten» (Kommentar til redaksjon: video kortes ned)

I undersøkelsen «Den mannlige smerten» og videoen beskrives omsnuing som en særegen form for psykisk vold som menn utsettes for av kvinnelig partner. Hun tar aktivt i bruk forståelse og forestillinger om at det menn som utøver partnervold mot kvinner. Det er en voldelig strategi der utøver henleder mistanken mot mannen og bort fra seg selv, og gjør det vanskelig for den utsatte mannen til å hindre mannen i å fortelle hva som har skjedd.

Kvinnene lett vil bli trodd hvis de løper ut og roper at de blir slått av mannen sin, og mennene utrykker fortvilelse over dette. De blir handlingslammet og vet ikke hvordan de skal takle situasjonen. En av de er Deo som forteller:

«Jeg slår ikke henne, men hun roper og løper ut på gata ofte og sier at jeg slår henne. […] Fordi kona mi skader meg og plager meg og løper ut på gata og roper og det er mange naboer som ser og mange naboer forstår jo ikke fordi de tenker at: han er utlending og han gjør vold.»

Et kritisk spørsmål som er reist til Lorentzens medforskeres begrep om «omsnuing» er om dette er en voldsform som eksklusivt er brukt av kvinnelige voldsutøvere. Kan ikke alle kjønn komme med falske eller feilaktige påstander om vold? For eksempel i konflikter i rettsaker er det kjent at falske påstander om vold kan gå alle veier. Voldsutøvere kan «bygge» sin versjon om virkeligheten enten hen tror de selv eller ikke.

Det kan være hensiktsmessig å spesifisere eller framheve noen risikofaktorer og betingelser. Alle kan snu om rollene til voldsutøver og utsatt, og underbygge sin versjon. Menn har derimot ikke muligheten til på å aktivisere det vi kan kalle heterofile voldsskript om mannen som utøver og kvinnen som offer. Og så ser det ut til det at den utsatte muslimsk bakgrunn, eller har innvandret fra et patriarkalsk land, særlig kan benyttes av en kvinnelig voldsutøver til å aktivere et heterofilt voldsskript.

Skal menn urettmessig «snu om» på rollene må de benytte andre skript og virkemidler.

En annens side verdt å påpeke er at Lorentzens og medforskeres eksempler foregår «her og nå» og ikke etterkant. Når volden akkurat har skjedd (her og nå) vil man gjøre seg opp en mening om hvem som er voldsutøver og hvem som er utsatt. For eksempel når Politiet rykker ut til en adresse ved husbråk til et par, hvor det er ord mot ord hvem som har utøvd vold. Hvem er det da Politiet skal ta med seg ut av situasjonen? Den kvinnelige partneren, eller den fysisk overlegne mannlige partneren med innvandrerbakgrunn?

Skriv inn om kilden: «Ikke verdt å gå til politiet med»: Om vold i parforhold som ikke er anmeldt. Rapport av Yngvil Grøvdal på NKVTS. Det er relativt få som sier fra til politiet om volden partneren utsetter dem for. I denne rapporten intervjues kvinner og menn som ikke har anmeldt. Det var mange likhetstrekk i kvinnenes og mennenes tanker om det å kontakte politiet, men menn skilte seg sterkt ut ved for det meste å anta at politiet neppe ville ha trodd på at de var blitt utsatt for vold fra sin kvinnelige ektefelle eller partner. [2]

Du kan ikke frykte kona di – eller det krever en forklaring

Monica Rosten [3] intervjuet heterofile og homofile menn utsatt for vold fra partner, og undersøkte mennenes “verdighetsarbeid”, det vil si deres forsøk på å fremstille seg selv som en god mann som uforskyldt hadde blitt utsatt for alvorlig vold i et parforhold. Et vanlig kjennetegn ved vold er frykt, og en frykt når er det neste voldsepisode skal skje. For de utsatte med mannlige partnere var det ikke kompliserende å gi uttrykk for frykten de kjente. Det var det for mennene med kvinnelige partnere. Egen frykt var ikke noe de uten videre kunne gi uttrykk for ovenfor seg selv eller andre. Men noe de prøvde å lage menig av. Rosten viser dette i et av intervjuene:

Roger (57) fortalte meg i detalj om et langt ekteskap med en kvinne som utsatte ham for omfattende fysisk og psykisk vold. Mot slutten av intervjuet beskrev han hvordan han en dag følte seg så utslitt av å forsøke å holde familien sammen, at han ga helt opp:

Jeg klarte ikke å tenke, jeg var bare redd hele tiden. Og … så brøt jeg fullstendig sammen [er tydelig beveget i intervjusituasjonen og bruker en stund på å samle seg før han fortsetter]. Jeg gikk selv til barnevernet. Jeg husket ikke når barna var født, jeg var ubarbert og så sikkert helt jævlig ut.

Roger beskrev så den utrolige lettelsen han følte da saksbehandleren hos barneverntjenesten sa at dette var noe han «ikke skulle behøve å leve med». Han fortalte hvordan han der og da forsto at det nå var over:

«Nå skal jeg aldri mer være redd noen gang», det var det jeg tenkte. Bare når hun saksbehandleren sa det til meg. Jeg hadde aldri trodd det kom til å skje.

Han tok en pause, tenkte seg om og endret stemmeleie fra inderlig og beveget, nesten skjelvende, til en dypere og hardere tone før han fortsatte:

Men det å være redd, som sagt, slag og spark og alt sånt, det er totalt uinteressant. Det skulle tatt meg to minutter å slå henne i hjel. Du kan jo tenke deg hvordan en kvinne har det med en mann [som slår], når hun ikke kan klare det. Jeg var jo såpass sterk … så det, som sagt, skulle tatt meg to minutter. Kanskje under det også.

(s. 97 – 98.)

Rosten forklarer skiftet i framtoning og den etterfølgende bagatelliseringen som en måte å opprettholde sin verdighet for mann.

Seksuell vold mot menn i heterofile parforhold

Ikke med en gang, men etter hvert forteller flere av mennene som er i samtale hos Reform om seksuell vold. De har levd i et parforhold der de har levd med gjentatt fysisk og psykisk vold fra partner, og ikke sjelden inngår seksualiteten som en del av volden de er utsatt for. Spør man mennene de kan føle seg tvunget til å ha sex. Ikke nødvendigvis som en direkte fysisk tvang, men gjennom en underliggende trussel eller gjennom press. Ofte kan det være for å unngå en konflikt. Men det kan også være fysiske overgrep. I sin praksis beskriver det danske Mandecentret [4] følgende måter mannlige klienter forteller om seksualisert vold fra kvinnelige partnere:

  • Partneren truer med å forlate ham dersom han ikke oppfyller hennes seksuelle ønsker og behov.
  • Han føler seg presset til samleie. «Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Hvis jeg ikke lå med henne, var jeg redd for at konflikten skulle eskalere, slik den vanligvis gjorde når jeg sa ifra.»
  • Partner eller (eks)partneren fysisk tvinger samleie. «Hun tok av seg klærne og prøvde å sette seg på meg selv om jeg sa at jeg ikke ville.»
  • Manglende evne til å si fra fordi han var veldig full.
  • Han opplever uønsket seksuell berøring
  • Han opplever at partner eller (eks)partneren kommer med støtende eller ydmykende seksuelle kommentarer.

Skriv inn erfaringer og resultater om seksuell vold mot menn i heterofile parforhold med utgangspunkt i GB-forskning på  Forced-to-penetrate. Storbritannia har hatt en aktiv forskergruppe innenfor feltet forced-to-penetrate saker, der en mann blir tvunget til å penetrere en annen person (ofte kvinne). Bakteppet er at slike saker ikke faller inn under Storbritannias nåværende lovgivning for voldtekt. Disse forskerne har gjennom kvalitative intervjuer av menn forsøkt å knuse mytene om at kvinner ikke kan voldta menn og at menn ikke opplever slike hendelser som traumatiske.

Hvordan skal vi forstå kvinnelige voldsutøvere?

Skriv om temaet ut fra:

  • filmen om psykisk vold illustrert med filmen fra Tangrystan – utøver har ikke et «aktivt sinne»
  • treff i eget litteratursøk
  • teoretiseringer i studiet «den mannlige smerte»

Mor som utøver av vold mot sine barn

Som det går fram av gjennomgangen i forrige modul viser omfangsundersøkelser at mødre nesten like ofte som fedre utøver grov vold mot sine barn.

I sin studie intervjuet Solveig Bergman og Anja Emilie Kruse en forskningsgjennomgang og intervjuet mødre som hadde utøvd vold mot sine barn. I deres gjennomgang av eldre anglosaksisk forskning beskrives en samfunnsmessig dynamikk der kvinners voldsbruk på den ene siden blir usynliggjort og på den andre siden blir gjort oversynlig. Måten volden noen ganger tenderer å bli oversynlig er ved å ved å forsterke alvoret i mors voldsbruk og/eller å holde henne ansvarlig for den mannlige partners voldsbruk ovenfor barna, og manglende beskyttelse av disse. I Norden mener de å se at det er usynliggjøringen av mødres vold som gjør seg tydeligst gjeldene i denne dynamikken. Sett i forhold til voldsforekomsten påpeker de at det er påfallende lite nordisk forskning som spesifikt tematiserer mødres vold. De forklarer dette med at det er volden mannlige voldsutøvere bruker mot partner i stor grad har tatt fokuset. [5]

Utøver den ene forelderen vold mot barnet, har den andre forelderen ha et ansvar for å få volden til å opphøre. I disse tilfellene vil det ofte være en far som opplever et slikt behov. Det er selvfølgelig også hjelpeapparatets ansvar. Kjennskapen til tendensen til at forestillinger om «det moderlige» kan skygge for at vi ser denne volden kan være viktig å ta med inn i praksis.

Når volden går begge veier

Skriv om temaet ut fra den danske rapporten tosidig vold i parforholdet – den skjulte majoritetsvolden?

Noter

[1] Lien, Marianne Inèz, Pia Dybvik Staalesen, Jørgen Lorentzen og Claes Ekenstam, 2017: Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Proba samfunnsanalyse. Rapport 2/2017 https://proba.no/rapport/menn-og-vold-i-naere-relasjoner/

[2] Grøvdal, Yngvil, 2019: «Ikke verdt å gå til politiet med»: Om vold i parforhold som ikke er anmeldt. NKVTS. https://www.nkvts.no/content/uploads/2019/12/NKVTS_Rapport_5_19_Ikke-verdt-%C3%A5

[3] En (tro)verdig utsatt? Menns fortellinger om vold fra en kvinnelig eller mannlig partner. Kapittel av Monika Grønli Rosten i boken Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge (2020; NKVTS) av redaktørene Anja Bredal, Helga Eggebø og Astrid Eriksen.

[4] Mandecentret

[5] Kruse og Bergman, 2014 «Jeg kan jo ikke kalle det noe annet enn vold»

 

 

Meld deg på Reforms nyhetsbrev

Vi sender jevnlig ut nyhetsbrev med samfunnsrelevante kommentarer, nyheter, med mer.

Close Menu Icon