Modul 4: Om «omsnuing» og partnervold i heterofile parforhold

I denne delen av kurset spør vi hvordan vi forstår vold i parforhold hvor volden ikke følger det mest vanlige mønsteret med en primær mannlig voldsutøver og en kvinnelig voldsutsatt med eller uten barn. Vold er en type overtak og dominans av den andre. Hvordan kan en kvinnelig partner dominere og ha overtaket på en mannlig partner? Er det andre måter eller strategier som gjør seg gjeldene for kvinnelige enn for mannlige voldsutøvere?

Feilaktige anklager om vold

Feilaktige og uriktige påstander om vold er en måte som en kvinnelig voldsutøver kan ramme sin mannlige partner på. En stor andel av de utsatte mennene som har vært til samtale hos Reform forteller om slike erfaringer. Dette gjenspeiles også i kvalitative undersøkelser gjennomført i Norge [1, 2] og internasjonalt. Deres kvinnelige partner kommer med falske anmeldelser om vold til politiet eller setter fram falske påstander om vold og overgrep til ansatte i hjelpeapparatet. Mennene settes i en situasjon som beskrives som umulig, som de ikke vet hvordan de skal håndtere. I flere av studiene beskrives slike anklager som en måte volden kan fortsette i en «second wave of violence» [3] hvor voldsutøver får hjelp fra politiet eller andre i hjelpeapparatet til å fortsette sin voldsutøvelse etter at samlivsbruddet har skjedd [4, 5].

Omsnuing

Falske anklager om vold kom også til syne i undersøkelsen «Den mannlige smerte». I en av fortellingene om partnervold påsto den kvinnelige partneren at det var mannen som var den voldelige part, selv om det ikke var tilfelle. Her forteller en av forskerne, Jørgen Lorentzen, om et slikt eksempel, og hva de mener med «omsnuing». [6]

Video (4,5 minutter): Jørgen Lorentzen, mannsforsker og en av forskerne bak undersøkelsen «Den mannlige smerten» (Kommentar til redaksjonen: video kortes ned)

I undersøkelsen «Den mannlige smerten» (og videoen over) beskrives omsnuing som en særegen form for psykisk vold som menn utsettes for av en kvinnelig partner. Hun tar aktivt i bruk den kulturelle forståelsen av at det er menn som utøver partnervold mot kvinner. Dette er en voldelig strategi hvor utøver leder mistanken mot mannen og bort fra seg selv, og gjør det vanskelig for den utsatte mannen å fortelle hva som har skjedd.

Kvinner vil bli lettere trodd om de løper ut og roper at de blir slått av mannen sin, og mennene utrykker fortvilelse over dette. De blir handlingslammet og vet ikke hvordan de skal takle situasjonen. En av disse mennene er Deo, som forteller:

Jeg slår ikke henne, men hun roper og løper ut på gata ofte og sier at jeg slår henne. […] Fordi kona mi skader meg og plager meg og løper ut på gata og roper og det er mange naboer som ser og mange naboer forstår jo ikke fordi de tenker at: han er utlending og han gjør vold.

(s. 69)

Et kritisk spørsmål som er blitt stilt til Lorentzens og hans medforskeres begrep om «omsnuing» er om dette er en voldsform som eksklusivt er brukt av kvinnelige voldsutøvere? Kan ikke alle kjønn komme med falske eller feilaktige påstander om vold? For eksempel i konflikter i rettsaker er det kjent at falske påstander om vold kan gå alle veier. Voldsutøvere kan prøve å få tilslutning til sin versjon av virkeligheten enten de selv tror på påstandene eller ikke.

Det kan være hensiktsmessig å spesifisere eller framheve noen risikofaktorer og betingelser. Alle kan snu om rollene til voldsutøver og utsatt, og underbygge sin versjon. Menn har derimot ikke muligheten til å aktivisere det vi kan kalle heterofile voldsskript; om mannen som utøver og kvinnen som offer. Har den mannlige utsatte en muslimsk bakgrunn eller har innvandret fra et patriarkalsk land, så kan det være enklere for en kvinnelig voldsutøver til å aktivere et heterofilt voldsskript. Skal menn urettmessig «snu om» på rollene må de benytte andre skript og virkemidler.

Et annet moment verdt å påpeke er at Lorentzens og hans medforskeres eksempler foregår «her og nå» og ikke i etterkant. Når volden akkurat har skjedd (her og nå) vil man gjøre seg opp en mening om hvem som er voldsutøver og hvem som er utsatt. For eksempel når politiet rykker ut til en adresse ved husbråk til et par, hvor det er ord mot ord hvem som har utøvd vold. Hvem er det da politiet skal ta med seg ut av situasjonen? Den kvinnelige partneren, eller den fysisk overlegne mannlige partneren med innvandrerbakgrunn?

Er du redd for din kone krever det en veldig god forklaring

Monica Rosten [7] har intervjuet heterofile og homofile menn utsatt for vold fra partner, og undersøkt mennenes “verdighetsarbeid”, det vil si deres forsøk på å fremstille seg selv som en god mann som uforskyldt hadde blitt utsatt for alvorlig vold i et parforhold. Et vanlig kjennetegn ved er en frykt for når neste voldsepisode skal skje. For de utsatte med mannlige partnere var det ikke kompliserende å gi uttrykk for frykten de kjente, men det var det for mennene med kvinnelige partnere. Egen frykt var ikke noe de uten videre kunne gi uttrykk for ovenfor seg selv eller andre, men noe de prøvde å lage mening av. Rosten viser dette i et av intervjuene:

Roger (57) fortalte meg i detalj om et langt ekteskap med en kvinne som utsatte ham for omfattende fysisk og psykisk vold. Mot slutten av intervjuet beskrev han hvordan han en dag følte seg så utslitt av å forsøke å holde familien sammen, at han ga helt opp:

Jeg klarte ikke å tenke, jeg var bare redd hele tiden. Og … så brøt jeg fullstendig sammen [er tydelig beveget i intervjusituasjonen og bruker en stund på å samle seg før han fortsetter]. Jeg gikk selv til barnevernet. Jeg husket ikke når barna var født, jeg var ubarbert og så sikkert helt jævlig ut.

Roger beskrev så den utrolige lettelsen han følte da saksbehandleren hos barneverntjenesten sa at dette var noe han «ikke skulle behøve å leve med». Han fortalte hvordan han der og da forsto at det nå var over:

«Nå skal jeg aldri mer være redd noen gang», det var det jeg tenkte. Bare når hun saksbehandleren sa det til meg. Jeg hadde aldri trodd det kom til å skje.

Han tok en pause, tenkte seg om og endret stemmeleie fra inderlig og beveget, nesten skjelvende, til en dypere og hardere tone før han fortsatte:

Men det å være redd, som sagt, slag og spark og alt sånt, det er totalt uinteressant. Det skulle tatt meg to minutter å slå henne i hjel. Du kan jo tenke deg hvordan en kvinne har det med en mann [som slår], når hun ikke kan klare det. Jeg var jo såpass sterk … så det, som sagt, skulle tatt meg to minutter. Kanskje under det også.

(s. 97 – 98.)

Rosten forklarer skiftet i framtoning og den etterfølgende bagatelliseringen som en måte å opprettholde sin verdighet som en heterofil mann.

Seksuell vold mot menn i heterofile parforhold

Flere av mennene vi møter i Reform forteller etter hvert om at de utsettes for seksuell vold. Dette tar ofte tid. De har levd i et parforhold med gjentatt fysisk og psykisk vold fra partner, og ikke sjelden inngår seksualiteten som en del av volden de er utsatt for. Spør man mennene direkte, så vil de ofte si at de følte seg tvunget til å ha sex. Ikke nødvendigvis som en direkte fysisk tvang, men gjennom en underliggende trussel eller gjennom press. Ofte kan det være for å unngå en konflikt. Men det kan også være fysiske overgrep. I sin praksis beskriver det danske Mandecentret [8] følgende måter mannlige klienter forteller om seksualisert vold fra kvinnelige partnere:

• Partneren truer med å avslutte forholdet  om han ikke oppfyller hennes seksuelle ønsker og behov.
• Han føler seg presset til samleie. «Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Hvis jeg ikke lå med henne, var jeg redd for at konflikten skulle eskalere, slik den vanligvis gjorde når jeg sa ifra.»
• Partner eller (eks)partneren tvinger seg fysisk til samleie. «Hun tok av seg klærne og prøvde å sette seg på meg selv om jeg sa at jeg ikke ville.»
• Manglende evne til å si fra fordi han var veldig full.
• Han opplever uønsket seksuell berøring
• Han opplever at partner eller (eks)partneren kommer med støtende eller ydmykende seksuelle kommentarer.

Penetrerende sex er for mange selve definisjonen av heterofil seksualitet. At menn med makt eller trusler penetrerer en kvinne vaginalt eller analt er det mange først og fremst tenker på som voldtekt, enten det skjer i eller utenfor en parrelasjon. Siden en erigert respons ofte er knyttet til seksuell lyst hos menn er det mange som tenker at menn ikke kan voldtas vaginalt av en kvinne. Man tar feilaktig for gitt at en erigert penis er synonymt med samtykke til samleie. Som det går fram av eksemplene over fra Mandecentrene er det ikke nødvendigvis tilfelle. I Norge vil mange av disse handlingene defineres som voldtekt under straffeloven, eller på andre måter ses på som seksuallovbrudd [9]. Dette har ikke vært tilfelle i England. I liten grad har det vært erkjent at kvinner begår slike overgrep mot menn, og at overgrepene påfører mennene fysiske og psykiske skader.

For å øke kunnskapsnivået om dette har en gruppe forskere intervjuet både kvinner og menn om tilfeller de kaller «forced to penetrate». «Forced-to-penetrate omfatter tilfeller der en manns penis blir tatt inn i en kvinnes vagina, anus eller munn uten hans samtykke. En forskningsartikkel av Siobhan Weare fra 2018 [10] som belyser problemet har betegnende nok denne tittelen:

“Oh you’re a guy, how could you be raped by a woman, that makes no sense.” Towards a case for legally recognising and labelling ‘forced-to-penetrate’ cases as rape.

Flere av studiene fant at mange av overgriperne i slike tilfeller var deres kvinnelige partnere eller tidligere partnere [11, 12]. Menn rapporterer ulike måter de blir presset til penetrerende sex på; gjennom trusler, manipulasjon eller at hun benytter tilfeller der han var utslått eller sovende. I motsetning til hva som er den folkelige oppfatningen var det også vanlig at den kvinnelige voldsutøveren bruke fysisk makt for å gjennomføre handlingen. Flere av studiene finner at de seksuelle overgrepene hadde betydelig negativ innvirkning på menns mentale helse, relasjoner til andre og deres seksuelle helse. En av undersøkelsene fant også at nesten en av tre av mennene som hadde vært utsatt for et overgrep der de hadde blitt tunget til å penetrere også hadde blitt fysisk skadet i hendelsen. [13]

Mor som utøver av vold mot sine barn

Som det går fram av gjennomgangen i forrige modul viser omfangsundersøkelser at mødre nesten like ofte som fedre utøver grov vold mot sine barn.

Solveig Bergman og Anja Emilie Kruse har gjennomført en forskningsgjennomgang og intervjuet mødre som hadde utøvd vold mot sine barn. I gjennomgangen av eldre anglosaksisk forskning beskrives en samfunnsmessig dynamikk der kvinners voldsbruk på den ene siden blir usynliggjort og på den andre siden blir gjort oversynlig. Måten volden noen ganger tenderer å bli oversynlig er ved å forsterke alvoret i mors voldsbruk og/eller å holde henne ansvarlig for den mannlige partners voldsbruk ovenfor barna, og manglende beskyttelse av disse. I Norden mener de å se at det er usynliggjøringen av mødres vold som gjør seg mest gjeldene i denne dynamikken. De påpeker i tillegg at det er påfallende lite nordisk forskning som spesifikt tematiserer mødres vold. De forklarer dette med at det er den mannlige volden som har tatt mest av fokuset. [14]

Utøver den ene forelderen vold mot barnet, har den andre forelderen et ansvar for å få volden til å opphøre. I disse tilfellene vil det ofte være en far som opplever et slikt behov. Det er selvfølgelig også hjelpeapparatets ansvar. Det er derfor viktig at praksisfeltet er klar over tendensen til at mors voldsbruk blir usynliggjort og at forestillinger om «det moderlige» kan skygger for at omgivelsen ser volden.