fbpx
Print Friendly version of featured image

Regeringens mannsperspektiv er svekket

FNs kvinnekommisjon, 2015. Foto: Are Saastad

Jeg er bekymret for Norges offisielle holdning til å trekke menn med i likestillingsarbeidet. Det bør bekymre flere enn meg.

FNs kvinnekommisjon er verdens desidert viktigste likestillingsarena.

De fleste steder i verden er da også kvinners likestillingsutfordringer aller mest prekære.

I Norge er situasjonen en annen: Selv om kvinner på en del områder har et stykke igjen til reell likestilling med menn, rommer likestillingsprosjektet i vårt land plass til å se på situasjonen til utsatte grupper av menn.

Alt for mange menn er lite inkludert i likestillingssamfunnet. Mye tyder også på at utviklingen ikke går i riktig retning. Flere enn vi liker å tro faller helt utenfor.

På noen områder er det til og med riktig å si at menn som gruppe er diskriminert. Det gjelder for eksempel fedres manglende rett til selvstendige foreldrepengerettigheter. Oppsiktsvekkende nok er det ikke en gang nok for å endre praksis, at tilsynsorganet ESA har slått fast at Norge bryter EØS-reglene.

Tross dette: Menns plass i likestillingsarbeidet har lenge vært mer eller mindre tverrpolitisk anerkjent i Norge.

På dette området er det grunn til å være stolte: Vi skiller vi oss fra nesten alle land i verden, dels også fra land i Norden.

Vi står et ganske annet sted enn Sverige, der menn ser ut til å måtte finne seg i å bare være en alliert i kvinners kamp for likestilling, og ikke ha egne likestillingsinteresser.

Den norske politikken har ført til at menn er blitt trukket med i enkelte sammehenger der kvinner tradisjonelt har vært overrepresentert. Blant annet gjelder det Norges delegasjon til Commission on the Status of Women (CSW) – altså FNs årlige kvinnekommisjon i New York.

Plassen i delegasjonen har, ganske naturlig, vært tildelt Reform – ressurssenter for menn. Selv om Reform er en uavhengig stiftelse, mottar vi en statlig grunnfinansiering. Så og si alle Stortingets partier har håndtert denne tildelingen, via skiftende likestillingsministre siden Reform ble etablert i 2002 – fra SV til Frp.

Reform er med andre ord det faktiske organisatoriske uttrykket som viser at  Norge har en likestillingspolitikk der menn har en aktiv rolle.

Vi har da også bidratt ganske aktivt i FN-delegasjonens arbeid. I interne og eksterne møter i Norge og i New York, har vi understreket menns ansvar for å bidra til likestilling mellom kjønnene. Samtidig har vi vært talerør for menns egne likestillingsutfordringer.

Vi har for eksempel gjentatte ganger påvist at menn ikke bare er utøvere av vold, men også kan være ofre. Dette enkle faktum er ikke alltid så opplagt som man skulle tro.

Reform er med andre ord gitt plass i et internasjonalt forum, som eksponent for det norske standpunktet at menn må gis en naturlig plass i likestillingen – ved å legge til rette for menns omsorg i familiene, at menn kan gå inn i kvinneyrker osv.

Den norske fedrekvoten er selve kroneksemplet på hvor godt denne likestillingstilnærmingen virker hos oss – og selvsagt også vil kunne gjøre det i resten av verden. Dette er klok politikk, og den er slett ikke bare til fordel for menn. Politikken muliggjør også frigjøring for kvinner.

Å fremme slike perspektiver internasjonalt er likevel kontroversielt. Det har heller ikke alltid vært tatt like vel imot av de norske kvinneorganisasjonene. Men selv om likestillingsministrene selv har vært forsiktige med å ta til orde for et aktivt mannsperspektiv i New York, så har selve det faktum at Reform har hatt en plass der, vært et tydelig politisk signal.

Jeg har selv deltatt i den offisielle norske delegasjonen til CSW tre ganger – i 2015, 2016 og 2017. I fjor deltok jeg derimot ikke. For i 2018 valgte regjeringen for første gang å ikke inkludere Reform.

Jeg problematiserte den overraskende beslutningen i et brev til daværende barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Jeg ba henne revurdere saken, og argumenterte politisk for det. Jeg konkluderte slik:

«At Reform ikke lenger sitter i delegasjonen, vil (…) blant mange bli oppfattet som et linjeskifte fra norske myndigheter. Det vil gjelde i Norge, i Norden og internasjonalt.»

Utelukkelsen av Reform ble opprettholdt. Begrunnelsen var ikke like politisk som min argumentasjon hadde vært. I svaret het det enkelt og greit at Utenriksdepartementet «vil oppnevne en mindre delegasjon til CSW i 2018 enn tidligere år».

Jeg er lei for å måtte si at det samme nå gjentar seg. Heller ikke i 2019 er Reform tatt med. Norges delegasjon til FNs kvinnekommisjon har derfor etter alt å dømme ikke et mannsperspektiv representert, i år heller.

Jeg vet riktignok ikke hvem som sitter i delegasjonen. Utvelgelsen er nemlig lukket for innsyn.

I etterkant av et innspillsmøte som Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og Utenriksdepartementet hadde med «sivilt samfunn» før jul, sendte jeg derfor nylig en ny mail til BLD.

Jeg føler ikke noen grunn til ikke å være åpen med hva jeg skrev.

«Det har tidligere vært praksis med en viss grad av åpenhet rundt delegasjonens utvelgelse og sammensetning, dels påvirket av innmeldte ønsker og/eller søknader fra sivile samfunnsaktører. Forut for årets kvinnekommisjon synes denne åpenheten å være fraværende.

Slik vi ser det ville det vært naturlig at det ble opplyst på innspillsmøtet om prosessen knyttet til delegasjonens sammensetning, utvelgelse og oppgaver. I stedet ser praksis nå ut til å være at bare de av departementet på forhånd utvalgte organisasjonene har denne typen kunnskap.

Det kan representere en demokratisk utfordring at sivilt samfunn på denne måten holdes utenfor politiske beslutninger, og slik sett heller ikke gis full oversikt om hvilke prioriteringer som gjøres av regjeringen på likestillingsfeltet.

For egen del vet Reform bare at vi selv ikke er plukket ut til å delta – en informasjon vi først fikk, etter å ha stilt en representant for embetsverket et direkte spørsmål i etterkant av innspillsmøtet.

Vi er lei for at det nå synes som at mannsperspektivet er vedvarende utelatt i Norges deltakelse på verdens fremste likestillingsarena.»

Are Saastad Are Saastad

Are har ledet Reform siden 2012. Han har bakgrunn fra psykiatri og helsevesen, og har lang erfaring som faglig tillitsvalgt, forfatter og samfunnsdebattant. Are har jobbet journalistisk og blant annet vært ansatt i Rådet for psykisk helse og i Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatrien.

Meld deg på Reforms nyhetsbrev

Vi sender jevnlig ut nyhetsbrev med samfunnsrelevante kommentarer, nyheter, med mer.

Close Menu Icon