Hvem vil tro at en dame som fremstår som snill og hyggelig og er godt likt av familie, venner og kolleger slår og trakasserer? “Er han en mann, eller en mus”? Utsagn om at mannen vel må kunne ordne opp i dette selv, er ikke uvanlige, skriver forsker Yngvil Grøvdal.
Jeg har nettopp fullført en rapport med utgangspunkt i et forskningsmateriale samlet inn av min kollega Wenche Jonassen. Wenche har vært krisesenterforskeren par excellence i Norge, og ønsket å avslutte sin forskerkarriere ved å undersøke hvordan det er å være mann på et krisesenter. Vi snakker da om menn som har vært utsatt for vold fra sin partner eller ektefelle, som regel en kvinne, men av og til en annen mann.
Å forske på slike forhold er som å svømme motstrøms. At menn utsettes for vold fra en kvinne er nemlig regnet for å være unntaket som bekrefter regelen: At menn er dem som utøver vold, at de gjerne utøver grov og potensielt farlig vold, og at offeret for volden er kvinner. Og ja, det synes nokså klart at det er flest menn som utøver grov og potensielt farlig vold – det viser også undersøkelser vi gjerne anser som de beste og viktigste, nemlig større befolkningsstudier der handlinger, sider ved handlingene og ulike andre forhold telles.
Yngvil Grøvdal, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Den siste befolkningsstudien om vold fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viste imidlertid også at flere menn enn kvinner hadde opplevd mindre alvorlig, fysisk vold som barn, at like mange menn som kvinner hadde opplevd alvorlig, fysisk vold fra foresatte i barndommen, at like mange gutter som jenter opplevde fysisk vold mellom foreldrene i barndommen, at like mange menn som kvinner rapporterte om mindre alvorlig vold fra partner i løpet av livet, og at en like stor andel av menn som kvinner hadde opplevd kontrollerende atferd fra partner når vedkommende også utøvde alvorlig vold.
Vår forskning – og noe av den sparsomme forskningen som ellers finnes om vold mot menn fra partner i Norge – synliggjør imidlertid at menn også utsettes for grov og potensielt livstruende vold fra dem de har valgt å dele livet med. Både vår forskning og en masteroppgave om menn på krisesenter viser at også menn trenger et fristed i slike tilfeller. Noen menn står på bar bakke. Det gjelder ikke minst en del menn med minoritetsbakgrunn som kan ha mangel på alternative løsninger til felles med svært mange kvinner med minoritetsbakgrunn. Noen menn er redde, og trenger et sted der de opplever at sikkerheten er god nok, ikke minst dersom de også velger å flytte felles barn eller særkullsbarn bort fra mor for en periode. Menn trenger samtaler om det som er hendt dem, akkurat som kvinner. Ikke minst kan det være fint å ha noen som kan bistå med rydde opp i tankene og gi innspill til hvordan en skal innrette fremtiden. Krisesentrene har vist seg å kunne bidra med mye av dette, og får i all hovedsak svært gode skussmål fra menn som har benyttet sentrenes tjenester.
Veien til krisesentrene kan imidlertid være lang. I tillegg til at menn kjenner på mange av de samme motforestillingene mot å avsløre volden for noen som kvinner gjør, er mange redde for ikke å bli trodd hvis de forteller om hva som skjer. Hvem vil tro at en dame som fremstår som snill og hyggelig og er godt likt av familie, venner og kolleger slår og trakasserer? Det kan være vanskelig nok at kvinnene, som alle andre mennesker, også har gode sider, som mennene verdsetter, og at noen av dem har opplevd ting i livet som kaller på mennenes medynk og forsøk på å forstå. Så holder mennene tett. Mange har dessuten gjort erfaringer både med politiet og med ulike instanser innenfor helse- og sosialetaten, som kan bidra til å intensivere engstelsen.
Flere er blitt møtt med mistro, ja med vantro. Krisesentermedarbeidere har hørt politifolk omtale en voldsutsatt manns historie som ”tullball”. En studie av politifolks møte med menn utsatt for vold i nære relasjoner i Storbritannia avslører hvordan politifolkene latterliggjorde mennenes historier: ”Er han en mann, eller en mus”? Utsagn om at mannen vel må kunne ordne opp i dette selv, er ikke uvanlige. I kontroll- og hjelpeapparatet møter menn en ”kjønning” av vold i nære relasjoner. Den tilsier at menn sjelden er ofre for slik vold, men snarere utøver volden. Koplet med maskulinitetsforståelser som tilsier at menn er sterke, handlekraftige og greier seg selv, kan dette fort bli en oppskrift på hemmelighold av forhold som det temmelig sikkert er sunt å kunne snakke åpent om.
Innlegget er skrevet for Reform av Yngvil Grøvdal, forsker II, PhD kriminologi ved Nasjonalt kunnskapsenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Les mer:
Nyttige lenker:
Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. NKVTS 2014
Referanser/litteratur:
Bjerkeseth, Line (2010). Den mannlige offerrollen. En intervjustudie av menn som opplever vold fra kvinnelig partner. Masteroppgave i sosiologi. Oslo: Universitetet i Oslo
Bøhm, Hege (2003). Menn har ikke monopol på vold. Intervjuer med menn som har erfaringer fra forhold der kvinner har utøvd vold. Hovedoppgave i kriminologi. Oslo: Universitetet i Oslo
Fjell, Tove Ingebjørg (2012). “’Women are Free to Rampage as Much as They Like….’About Men who Suffer Intimate Partner Violence at the Hands of Female Partners”. I: Ethnologica Scandinavica, årgang 42, 121-130
Fjell, Tove Ingebjørg (2013). Den usynliggjorte volden: om menn som utsettes for partnervold fra kvinner. Trondheim: Akademika
Grady, Ann (2002). «Female-on-Male Domestic Abuse: Uncommon or Ignored»? I: Carolyn Hoyle & Andrew Sanders (red). New Visions of Crime Victims. Oxford: Hart Publishing
Hanzén, Veronica & Tove Öberg (2010). Berättelser som inte finns. En studie om män som blir utsatta for våld i en nära relation. C-uppsats. Institutionen för socialt arbete. Gøteborg: Göteborgs universitet
