Framført på den offisielle åpningen av Generasjonsfestivalen i Bergen, Torgalmenningen, fredag 23. mai 2025
Kompis. Buddy. Kamerat. Tjommi. Bror. Bestis. Makker. Lekekamerat. Blodsbror.
Skolekamerat. Arbeidskamerat. Bestekompis. Barndomsvenn.
Våpenbror. Svirebror.
Følgesvenn. Hjertevenn. Sjelevenn.
Venn.
Dette er ting vi menn kaller hverandre. Det er ganske vakkert, er det ikke?
For rundt 500 år siden var vennskap i vestlige samfunn forbeholdt menn. Egenskaper som modighet, lojalitet, plikt og heltemot ble assosiert med vennskap. Og med menn.
Slik ble også kvinner gjerne sett på som uegnet til å ha ekte venner, på den tiden.
Dette har etter hvert snudd. Og bra er jo det.
Men det som samtidig er skjedd, er at i dag er det oftere menn som har vansker med å inngå – og holde på – vennskap.
Vi knytter vennskap til tillit, omsorg og intimitet. I dag, mener mange, tenker vi derfor ofte på vennskap som noe feminint.
Det å være mann i dag, er noe ganske annet enn det var for 500 år siden. Noe har skjedd. Mye har skjedd.
Blant annet har vi hatt en fantastisk kvinnefrigjøring, som har gjort det mulig, ja helt VANLIG, for kvinner å ha venner, eller venninner, og gjerne mange av dem. For sånn er det, når man ikke lenger er lenket til kjøkken, hjem, hus og barn.
I dag er det blitt mye vanskeligere for menn å vise intimitet, enn det er for de fleste damer. Og kanskje særlig overfor venner.
Og det er sannsynligvis veldig dumt.
For vennskap er viktig, for oss alle. Vennskap er en sentral del av menneskelivet, rett og slett. Det har positive virkninger på vår mentale, fysiske og sosiale helse. Gode venner kan også bidra til økt livskvalitet, redusert stress og angst, og til og med lengre liv.
Jeg vil også si: Vennskap, kameratskap, det å ha en tjommi – er spesielt viktig for menn.
For hva skjer når vi menn mister tryggheten rundt oss? Når vi blir arbeidsløse. Når vi blir langtidssyke. Når vi blir uføre, enkemenn eller forlatt av partneren vår?
Når vi føler oss alene i verden.
Da visner alt for mange av oss bort.
Men det må ikke være på den måten.
Du må ikke absolutt visne når du eldes, heller. Aldring kan ikke automatisk koples til forfall, selv om – jo, til slutt visner vi jo selvsagt bort. Helt bort. Ingen slipper unna akkurat det!
Men før vi vandrer heden, kan livet være fullt av, ja nettopp – liv. Og det er derfor vennskap er så viktig, fra vi er unge til vi blir gamle. Hele livet.
Det må flere av oss menn bli oss ganske mye mer bevisst.
Vi må ta bedre vare på vennskapene våre, om du så bare har én god makker!
Vennskap vi bygger tidlig i livet, holder ofte livet ut. Men det er ikke opplagt!
For vi vet det jo: Buddyen som endelig finner seg en dame, han svikter kanskje kompisen som fortsatt ikke har funnet seg en. Ikke bra.
Og fordi vi menn fortsatt er oppflasket til å hige etter en karriere, så vet vi at dét alt for ofte går foran det meste. Familien. Kanskje enda oftere – foran dyrebare vennskap.
Fredsprisvinneren Albert Schweitzer skal ha sagt: “I håp om å nå månen, klarer ikke menn å se blomstene som blomstrer ved føttene deres.” Andre har sagt at det ikke er det du har oppnådd på jobben som er minnene du gleder deg over, når du ligger der på dødsleiet. Det er de gode øyeblikkene med dine nærmeste. Med venner og familie.
Jeg syns vi menn skal se på oss selv som planter. Bare med littegrann grønne fingre – og vann – så holder vi planter i live. Gir du dem gjødning, så trives de til og med.
Vennskap som ikke vannes, visner. Og da gjør vi det også.
Men vanner du kompisen din, så tror jeg du vil oppdage at han setter pris på det. Ring, send en melding. Stikk innom. Du bør nok gi ham litt gjødning også: For eksempel ved å spørre litt oftere hvordan han har det. Egentlig har det. Svarer han unnvikende, så ikke gi deg. Spør mer. Vis at du bryr deg.
Hvis dette er å være feminin, ja, så vær feminin da, for pokker!
For barndomsvennen din har kanskje bare deg å betro seg til – for å holde livet i balanse. Når det bølger som verst.
Glipper balansen, mister mange av syne hvor bra livet kan være. Da kan veien være kort til å tenke at alternativet er å foretrekke. Dessverre er det mange flere menn som tenker akkurat det, enn kvinner. Omtrent tre ganger så mange.
Men vanner du våpenbroren din, så vanner han sannsynligvis etter hvert også deg.
Den dagen det butter, så slipper du kanskje å tenke, som Lars Saabye-Christensen sier: «Hvor ble det av alle gutta?» Da er det din tur til å åpne deg for bestisen din om det du måtte ha av mørke tanker, sorg, savn.
Skilsmissen. Mangelen på kontakt med barn eller barnebarn. Sykdommen. Følelsen av meningsløshet. Om balansen som er i ferd med å glippe.
Der du selv tidligere har vannet, finnes det nå en plante som setter enorm pris på at du holdt den i live. Som til og med har et stort behov for å vise deg takknemlighet.
Og etter sånne samtaler skal dere selvsagt snakke videre om alt det bestekompiser ellers snakker om; fotball, biler, jakt, sjakk, astronomi, damer – typer – øl eller toppturer – eller hva det nå er. For sånne samtaler er selvsagt kjempeviktige i limet som holder mannlige sjelevenner sammen.
Fra de er unge til de blir gamle. De kan bare ikke være de eneste.
God aldrings- og generasjonsfestival, kjære brødre! Og søstre.
Festivalen GENERASJON – Aldring hadde i 2025 temaet gutter og menn og aldring. Under festivalen ledet Are Saastad også samtalen «Hvor ble det av gutta? Menns vennskap i voksen alder», der Kim Evensen fra Brothers og Kristi Stedje fra Norges Musikkhhøgskole deltok.
