Det korte svar er: Nei. Hadde vi gjort det, ville det bli slått likestillingsalarm for lenge siden.
Av Are Saastad, daglig leder i Reform – ressurssenter for menn og tidligere medlem i Mannsutvalget
I forrige uke deltok jeg i debatten Tas gutta på alvor? under Arendalsuka, i regi av Prostatakreftforeningen. Menns helse var hovedtemaet. På dette området er det også mye å ta tak i – både for helsevesenet vårt, og for politikerne som nå går til valg for å kapre seg din og min stemme. For selv om statistikken taler sitt tydelige språk, er det alt for lite som gjøres.
Menn i Norge lever gjennomsnittlig 3,2 år kortere enn kvinner. For menn med lav utdanning og inntekt er forskjellen i levealder mye større. Hadde kvinner levd tilsvarende kortere enn menn, ville det utvilsomt utløst ramaskrik. En slik forskjell ville blitt sett på som en bekreftelse på at vi lever i et steinhardt patriarkat. Når det forholder seg motsatt, anses det som normalt. Hvordan kan vi la dette skje?
Noen hevder at menns kortere levealder har med biologi å gjøre, altså at menn har et svakere genetisk arvemateriale, som gjør dem mindre skikket til å leve. Dette er det lite evidens for. Det er dessuten mange grunner til å leve kort som ikke først og fremst har sammenheng med biologi.
Vi vet blant annet at tre av fire som tar livet sitt i Norge er menn (74 %). Svært ofte overses denne kjønnsdimensjonen i selvmordsdebatten. Regjeringens handlingsplan mot selvmord (2020-2025) er nærmest hjelpeløs i møte med dette. Planen går også ut i år, og ingen vet hva den følges opp med. Det er derfor grunn til å kalle menns enorme overrepresentasjon i selvmord for elefanten i rommet – det store dyret som ingen vil se.
Menn taper på mange andre helserelatert områder. Nesten alle som dør i arbeidsulykker i Norge er menn – hele 97 prosent! Vi vet for lite om hvorfor, og vi lar det stort sett skure og gå. Menn utgjør også de aller fleste som dør i drukning (93 %), er i massivt flertall blant de trafikkdrepte (74 %) og blant overdosedødsfallene (68 %). Heller ikke dette skaper store overskrifter. Tenkningen er snarere, at tja, sånn er jo menn. Samfunnet har en stygg tendens til å godta menns overdødelighet.
En slik tilnærming til menns helse er like skadelig som den mangler medfølelse. De fleste menn ønsker jo ikke å dø. Ønsket om overlevelse gjelder i høy grad også mennenes etterlatte – ofte kvinnelige partnere, som sitter enslige igjen.
Så hva skyldes vår sviktende evne til å ta tak i menns helseproblemer, og å løfte dette som det det er – en enorm likestillingsutfordring? Svaret er todelt.
Menn går mye mindre til lege enn det kvinner gjør, og benytter helsetjenestene mindre. Dette henger tydelig sammen med et helsevesen som i for liten grad er innrettet mot å møte menns helsebehov. Mange tilbud oppfattes som å være for kvinner, selv om de er for alle kjønn. Det er behov for å endre måten helsevesenet innretter seg på, og hvordan det kommuniseres med både gutter og menn – som kanskje ikke alltid er like vant med å snakke om følelser eller å lytte til kroppens signaler. Menn må møtes der de er, ikke der kvinner er.
Mannsutvalget (2022-24) foreslo en rekke konkrete tiltak for å gjøre helsetjenestene mer tilgjengelige for gutter og menn. Ikke noe av dette er så langt fulgt opp. Et annet sentralt forslag fra utvalget, var å utrede et nasjonalt screeningprogram for prostatakreft, som er den viktigste dødsårsaken for menn i Norge (rundt 1000 døde per år). Heller ikke dette er fulgt opp. Dette tross mammografiprogrammets suksess for å redusere brystkreft hos kvinner, som tidligere var om lag like dødelig som prostatakreft.
Det trengs dessuten mye mer kunnskap om menns helse. Dette illustreres kanskje best av at vi så langt har hatt hele fire utredninger om kvinners helse, men ingen om menns. Vi vet rett og slett for lite om menns helhetlige helsesituasjonen i Norge. Et av Mannsutvalgets mest sentrale krav til regjeringen var derfor å nedsette et mannshelseutvalg, med et bredt mandat. Vi påpekte at dette burde skje raskt, og i løpet av denne stortingsperioden. Nå er denne perioden straks over. Det er fortsatt helt i det blå om tiltaket vil bli fulgt opp.
Vi vet det fortsatt er vesentlige mangler i kvinners helsetilbud. Dette har heldigvis fått mye oppmerksomhet, og det gjøres nå mye for å bedre kvinners helsesituasjon. Det heier vi på.
Det er samtidig tragisk at samfunnet ser ut til å akseptere menns overdødelighet. Det er et klart politisk ansvar å ta tak i dette. I dag ligger dette ansvaret på helseministerens bord, der det åpenbart får støve ned.
Artikkelen er også publisert som kronikk i ABC Nyheter
