Etter et år da vi fikk Mannsutvalget, er det selvsagt lov å håpe på en mer inkluderende likestilling.
Jeg er så priviligert at jeg får lov til å lede en virksomhet som arbeider dag ut og dag inn med helt sentrale spørsmål i norsk – dels også internasjonal – likestilling.
Oppgaven er intet mindre enn å jobbe for at gutter og menn blir inkludert i norsk likestillingspolitikk, og i praksis i og på alle livets faser og arenaer.
Reform – ressurssenter for menn fylte 20 år i høst. Vi markerte selvsagt jubileet.
Hilsningene vi mottok, sa litt om hvilken rolle senteret har spilt i disse to tiårene.
Mannsutvalget
2022 ble også et spennende år for meg personlig.
I august ble jeg oppnevnt til å sitte i regjeringens Mannsutvalg. I utvalget sitter jeg sammen med 16 dedikerte mennesker fra mange ulike miljøer.
Utvalget består av alle kjønn, som seg hør og bør.
Det styres godt av utvalgsleder Claus Jervell, og et dyktig tre personers sekretariat under ledelse av Kristian Landsgård.
Det er liten tvil om nødvendigheten av Mannsutvalget.
Det er over 30 år siden det første Mannsrolleutvalget avga sin innstilling, der særlig forslaget om en egen kvote for fedrene i foreldrepengeordningen – pappakvoten – fikk enorm betydning.
Etter dette har mye skjedd. Minst like mye gjenstår. Fortsatt er ikke gutter og menns plass i likestillingen godt nok ivaretatt, enn si forstått.
Det trengs rett og slett en real rotvelt. Det kan Mannsutvalget vise seg å bli.
Resultatet av utvalgets arbeid får vi se i mars 2024. Da skal Mannsutvalget etter planen avlevere en såkalt NOU til kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap).
(NOU er fortkortelsen for en norsk offentlig utredning, igangsatt av regjeringen. I seg selv er dette altså et ganske høyt prioritert arbeid.)
Første og andre møte
Mannsutvalget hadde sitt første møte i oktober.
Vi foretok da noen gode avveininger av hvordan mandatet til utvalget skal forstås.
På det andre møtet, som foregikk i månedsskiftet november/desember, var Mannsutvalget samlet i to dager.
Her begynte vi det egentlige arbeidet: å sortere temaene utvalget skal jobbe med, og hvordan dette arbeidet skal gjøres.
Etter gode diskusjoner ble vi enige om at vi framover skal gå grundig inn i fem hovedtemaer:
- Familie
- Utdanning og arbeidsliv
- Helse
- Samfunnsliv
- Utenforskap og felleskap
Allerede på neste møte, som avholdes 24. og 25. januar, skal vi gyve løs på ett av disse store temaene, nemlig utdanning og arbeidsliv.
Det ser jeg fram til.
Våre sterkt kjønnsdelte valg av utdanning og yrke er av de fleste som mener noe om slikt, ansett som vårt største likestillingsproblem.
Selv om mindre kjønnsdeling vil være viktig både for kvinner og menn, vet vi at ubalansen i utdanning og arbeidsliv ofte går aller hardest ut over gutta.
Løfterikt fra ministeren
Mannsutvalget skal til sammen ha sju møter i 2023.
Hva kan vi så forvente oss, når Mannsutvalget er ferdig med sitt arbeid om rundt 15 måneder?
Vil det være politisk vilje til å følge opp, ikke minst med tilstrekkelige midler, når utvalget forhåpentlig legger fram en lang liste med gode og nødvendige tiltak?
Vi vet at gode NOUer er blitt lagt i skuffen før.
Det andre møtet i Mannsutvalget ble startet av Anette Trettebergstuen herself. På spørsmål om hva vi kan forvente oss av politisk oppfølging når utvalget er ferdig, svarte ministeren: “Hele regjeringen står bak dette utvalget.”
Hun fortalte at da Mannsutvalget var tema i statsråd, var det et stort engasjement for saken, fra hele regjeringskollegiet.
Dette må jo sies å være løfterikt.
Trettebergstuen sa at det kan bli aktuelt å følge opp Mannsutvalgets sluttrapport med en høringsrunde og en melding til Stortinget.
Likestillingsministeren sa også at hun håpet at Mannsutvalget blir stående som et referansepunkt i likestillingsdebatten.
Hun oppfordret oss til å foreslå ambisiøse tiltak.
Jeg lover å bidra så godt jeg kan til at det som blir foreslått fra Mannsutvalget, vil være ambisiøst på vegne av gutter og menn i Norge.
I dette arbeidet er jeg glad jeg har det fantastiske fagmiljøet i Reform som base og kunnskapskilde. I tillegg til gode samarbeidspartnere i organisasjonsliv og i kjønnsforskningsmiljøene.
Som utvalgsmedlem tar jeg selvsagt også gjerne imot direkte henvendelser.
Usynlige menn
I oktober – omtrent samtidig med Mannsutvalgets første møte – ga jeg ut boka “Usynlige menn. Et nytt perspektiv på norsk likestilling” på Dinamo Forlag.
Da hadde jeg jobbet med boka i et drøyt års tid. Et skikkelig pandemi-prosjekt, med andre ord.
Boka baserer seg likevel på snart 11 års aktivt arbeid med likestilling på heltid.
“Usynlige menn” er en bred gjennomgang av saksfelt der grupper av gutter og menn ofte kommer særlig dårlig ut: i familien, etter samlivsbrudd, i helse, i kjønnsdelte utdanninger og ditto arbeidsliv, som volds- og overgrepsutsatte og dessverre i stadig økende grad:
Som mennesker som faller utenfor på mange av våre viktigste sosiale arenaer.
Utenforskap er et sentralt tema i boka.
Jeg ble selvsagt glad for at professor emeritus og grand old man i norsk kjønns- og mannsforskning, Øystein Gullvåg Holter sa seg villig til å skrive bokas forord.
Forordet er vel verdt å lese .
Jeg har mottatt lovord om boka. Det er hyggelig at det blir sagt at den er godt og lettlest skrevet, og at den er veldokumentert.
Det er også fint når folk forteller meg at de er blitt personlig berørt av det jeg skriver.
Noe kritikk har det selvsagt også blitt.
Morgenbladets anmelder ga meg tommel opp, og mente boka lever opp til ambisjonen om å være folkeopplysning. Hun satte likevel tittelen “Viktige perspektiver og ren kjønnskamp” på anmeldelsen.
Antakelig er merkelappen “kjønnskamp” vanskelig å unngå, dersom man skal løfte likestillingstemaer som tradisjonelt har vært knyttet til kvinner.
Jeg understreker derfor at mitt prosjekt med “Usynlige menn” ikke er å hisse til mer kjønnskamp. Jeg ønsker tvert om mindre av det. Jeg støtter selvsagt kampen for kvinners forstatte likestilling.
Så får vi se hva dommen blir, når boka forhåpentlig blir lest av mange flere!
Stemme for gutter og menn
Reform har eksistert i 20 år.
Vi vil jobbe videre med samme engasjement, også i 2023. Vi er og skal være en stemme for gutter og menns posisjon.
Kampen står etter mitt syn om et utvidet likestillingsbegrep, som virkelig når og omfatter alle som trenger det: kvinner, skeive, funksjonshemmede, urfolk, nasjonale minoriteter, arbeidsinnvandrere, flyktninger, gamle, psykisk syke.
Og menn.
For å skjøtte oppgaven med å være med å videreutvikle likestillingen skal Reform både være en aktiv samarbeidspartner med myndighetene, og si tydelig fra når det trengs.
Å ha en slik dobbeltrolle er en balansegang.
Personlig er jeg mest opptatt av at vi ikke skal bli for “snille”. Det vil kunne føre oss inn i en slags gisselsituasjon, der pengene til et aktivt likestillingsarbeid fra det offentlige – som dagens regjering heldigvis ser ut til å forstå betydningen av – gjør oss tannløse og ufarlige.
I slike sammenhenger tenker jeg på min gode venn, forfatter Thorvald Steen, som når han blir spurt om hva som driver ham, ofte har svart:
“Jeg kom ikke til verden for å plise.”
Det syns jeg er en god leveregel.
Man må ville noe. Og være villig til å stå på for det.
Slik Reform har gjort i 20 år.
Godt nytt år!
