I dag for et år siden, 24. april 2024, ble Mannsutvalgets utredning overlevert regjeringen, ved Lubna Jaffery.
Dagen feires ikke av regjeringen, og heller ikke av noen andre. Tvert om, så har Mental Helse Ungdom lagt ut en post på Instagram i dag, der organisasjonens budskap rett og slett er: “Vi feirer dessverre ikke ettårsdagen.”
Og sant å si – det gjør heller ikke vi i Reform – ressurssenter for menn. For selv om det har skjedd enkelte positive ting det siste året, så går det hele svært, svært sakte.
I fjor på denne dagen var Marmorhallen, der utredningen ble framlagt, stappfull av folk. Medieinteressen var stor. Mannsutvalget og utvalgsleder Claus Jervell ble møtt med positive forventninger av mange. Ønsket om en endring i likestillingspolitikken der gutter og menn i større grad blir inkludert, var til å ta og føle på.
Mannsutvalget innfridde. Noen var selvsagt uenige i det utvalget kom fram til, andre var gretne. Men de aller fleste som kommenterte NOUen kalte den grundig, balansert og viktig – ja, en utredning som peker framover. Utvalgets 35 forslag til tiltak fikk myestøtte. Flereframhevet det som særlig positivt at utvalget ikke satte menn opp mot kvinner, men i stedet utvidet forståelsen av hva likestilling er, og hvem likestillingen skal omfatte: oss alle.
En måte å formulere det på, er at Mannsutvalget serverte ballen, slik at regjeringen enkelt kunne “kline den i mål”, som utvalgsmedlem Brede Hangeland fra A-landslaget kanskje kunne sagt.
Så gikk det et halvt år, der absolutt ingenting skjedde. Ingen utspill fra regjeringen, der Mannsutvalgets tiltak ble omtalt. Likestillingsministeren husket ikke alltid å inkludere menn i sine taler om likestilling.
Ikke før 6 av utvalgets medlemmer etterlyste handling i en artikkel i Aftenposten på Mannsdagen 19. november, med tittelen Har likestillingsministeren glemt jobben sin? Samme dag ble det kjent at regjeringen hadde bestemt seg for å produsere en melding til Stortinget på grunnlag av Mannsutvalgets utredning.
Deretter ble det stille, igjen. Nå vet vi at den meldte stortingsmeldingen ikke kommer før neste år. Det betyr i neste stortingsperiode. Med andre ord vil det kanskje gå nok et år, før vi får se hva regjeringens helhetlige svar blir, på det som i 2022, da Mannsutvalget ble nedsatt, ble flagget som en stor satsing på menn og likestilling.
Som Mental Helse Ungdom så treffende skriver i dag: “Ett år er alt for lenge for gutter og menn som har det vanskelig.”
Riktignok har noe skjedd. Vi ser tegn til endringer i retning av en mer praktisk rettet skolehverdag, i en skole der gutters frafall bare forstetter. I Stortinget ligger det nå et forslag til en ny barnelov, som i større grad enn før tar hensyn til fedres kontakt med barna etter samlivsbrudd.
Men ellers er det lite konkret å spore, og mange klare mangler. Hvordan møtes for eksempel utvalgets forslag til en kjønnsnøytral likestillingslov, eller en likedelt foreldrepermisjonsordning? Hva gjør egentlig regjeringen med menns helseutfordringer, selvmordsovervekt og mangel på screening av prostatakreft? Og hvorfor nedsettes det ikke bare et mannshelseutvalg, som kan ta fatt på den store og uløste oppgaven det er i Norge å kartlegge hva menns helseutfordringer egentlig består av?
Disse svarene har vi ikke. Som Hangeland kanskje ville ha sagt: Regjeringen fomler på straffemerket. Den evner ikke å få ballen i mål.
Eller rettere; norske menn har ikke disse svarene. Vi vil tro at det finnes dem som er langt mer utålmodige etter å få svar, enn det vi er. Som kanskje begynner å stille seg spørsmål om likestillingspolitikken i Norge egentlig dreier seg om annet enn kvinner. Og som tolker svaret de opplever å få fra regjeringen til at, nei: Likestillingspolitikken i Norge omfatter ikke menn. Den er er forstatt bare for kvinner.
Vi i Reform, som selv mottar en grunnbevilgning fra staten for å jobbe med gutter og menn, er selvsagt uenig i dette. Norge har en politikk for likestiling, der menn faktisk er inkludert (i alle fall i tekst). Men vi forstår dem som tenker slik. Vi frykter også at oppslutningen om likestillingen som verdi raskt kan dale i deler av befolkningen, når de ikke oppfatter at det offisielle Norge bryr seg om dem.
Som Mental Helse Ungdom så korrekt skriver i sin Insta-post i dag: “Hvert år begynner 30.000 nye gutter i første klasse. En skole som ikke er tilpasset gutters behov. Mange mister gleden ved å lære og mestre. Dette kan påvirke hele livet. Hvert år tar 500 menn livet sitt. Dette er unge menns vanligste dødsårsak.”
Ett år er alt for lenge for gutter og menn som har det vanskelig. To år er enda verre.
Vårt ønske nå: At Jonas Gahr Støre går foran, og snakker om de store og uløste problemene gutter og menn i Norge møter i sin 1. mai-tale i neste uke. Og at statsministeren lover at regjeringen han leder vil gjøre noe med dette, ved å følge opp konkrete tiltak i Mannsutvalgets utredning.
Nå. Ikke neste år.
