Hvem tilhørte skoene? Måtte eierne ta dem på seg i hu og hast før de søkte tilflukt på krisesenteret?
Bjørn Løvland, seniorrådgiver og terapeut, forteller fra Harstad Krisesenters 30-års jubileum.
I midten av oktober var jeg på besøk hos Harstad krisesenter. Det var et besøk som gjorde inntrykk på meg av flere grunner. Både fordi Harstad er en flott by med vakker beliggenhet. Og fordi jeg besøkte og møtte noen usedvanlig hyggelige mennesker. Og fordi Harstad krisesenter feiret 30-års jubileum. Men også fordi Fellesorganisasjonen (FO) i samarbeid med krisesenteret hadde laget en skoaksjon. Mange par sko var stilt ut på et shoppingsenter i byen. Antall sko viste hvor mange som hadde benyttet seg av krisesenteret. Blant annet var det stilt ut 16 par barnesko, fordi så mange barn hadde bodd på krisesenteret så langt i år.
Blogg_48_2Det gjorde et sterkt inntrykk på meg å rusle rundt på shoppingsenteret og se på skoene. Noen var små. Andre store. Hvilke erfaringer brakte de med seg? Hvor lenge bodde de der? Hvordan har de det nå?
Særlig gjorde barneskoene inntrykk på meg. Hva hadde barna sett, hørt og opplevd? Kom de sammen med far eller mor? Hvilke drømmer hadde barna? Hva likte de å gjøre? Hvordan var det for dem å finne ro og trygghet på krisesenteret? Fikk de venner for livet der?
Og jeg tenkte tilbake på mitt eget liv. På stunder i min barndom som var preget av utrygghet og sorg. På hvilke voksenpersoner som da så meg, som ga meg ro og trygghet. Noen ganger hender det at jeg enda den dag i dag tenker tilbake på disse menneskene med stor takknemlighet.
Jeg var ikke den eneste som omtenksom gikk rundt på senteret og så på skoene. Andre gjorde det samme. Kvinner og menn, eldre og yngre. Vi sa ingenting. Vi bare så. Og tenkte. Av ansiktsuttrykkene er jeg sikker på at vi hadde en ting til felles – skoene gjorde inntrykk på oss.
I forrige uke leste jeg på nettet at dersom Harstad krisesenter og FO hadde laget skoaksjonen nå, måtte 23 par barnesko ha blitt stilt ut.
