Innlegget sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 17.01., og kan også leses på Nye Meninger.
I løpet av programmet fikk vi se Brenner delta på et «maskulinitetskurs», hvor psykologene Eirik Balavoine og Dag Furuholmen anklager feminismen og likestillingen for å tvinge mannen inn i en snever, feminin form de bør bryte ut av. I virkeligheten er det motsatt: Mannsrollen er større enn før, og menn er friere enn noen gang før til å ta de valgene de ønsker.
Menn i Norge har aldri hatt det bedre enn i dag, slik Brenner selv sier. Både materielt sett (takket være olje og kvinner i arbeidslivet) og målt i livskvalitet. Forskning viser at det å leve i likestilte parforhold gjør både menn og kvinner mer fornøyde med hverandre og med livet generelt. Menn trives bedre i jobber hvor det er kjønnsbalanse blant de ansatte. Menn som har tatt ut pappaperm setter ikke bare pris på det de tolv ukene, men også på at den forbedrede kontakten med barna varer lenge og bidrar til mer harmoniske familier med mindre vold. Det er lettere for menn enn noen gang å trille barnevogn, å være homofile eller bifile, å være sykepleiere eller førskolelærere og å være den sterke, ansvarlige, utholdende friluftsmannen mange ser på som «mannemannen». Lars Monsen, som Brenner forteller at han vil ligne på, er jo også et utmerket eksempel på en omsorgsfull mann som ser og tar vare på mennesker med fysiske funksjonshindre og som åpent reflekterer over spiritualitet, ensomhet og savn.
Den snevre, gammeldagse mannsrollen som programmet ser så nostalgisk på, er direkte usunn. Menn lever i snitt fem år kortere enn kvinner. De drikker for mye, kjører mye fortere, havner i flere ulykker både på jobb og i fritiden, tar livet av seg med tre ganger så høy frekvens som kvinner og holder kjeft og venter til det går over i stedet for å dra til legen med smerter og bekymringer. Forskning viser at mens kvinner taper økonomisk på samlivsbrudd, mister menn oftere kontakt med barn, får forverret psykisk og fysisk helse, og risikoen for selvmord skyter i været. Ordet «homo» gjaller fortsatt over skolegårdene, rettet mot unge gutter som medelevene dømmer at ikke oppfører seg tilstrekkelig «guttete». Menn utgjør cirka 93 prosent av de innsatte i fengsel, menn er overrepresentert blant rusmisbrukere og blant bostedsløse. Vi har hatt en tendens til å se på kvinners utfordringer som likestillingsproblemer og menns problemer som sosiale problemer. Det er imidlertid på høy tid at mannsrollen får sin del av skylden for problemer som rammer menn.
Å bryte ut av den snevre rammen en tradisjonell mannsrolle angir, er banebrytende for menn, og for kvinner. Dessverre understøtter Brenners kvinnelige samtalepartnere angsten for at det er umannlighetens – og sølibatets – dystre dal som venter. Marta Breen, for eksempel, vil ikke ha en følsom partner som kan gråte, og Elin Ørjasæter «blir ikke forelsket i menn som snakker om mannsrollen». Dem om det. Jeg ønsker meg en partner som er i kontakt med egne følelser og som evner å uttrykke dem. Det er ikke bare tiltrekkende, men også uunngåelig, at norske menn følger Brenners eksempel og spør seg hva det vil si å være mann. De siste tiårene har vi jo vært igjennom intet mindre enn en likestillingsrevolusjon, og det ville vært merkelig om det hadde gått upåaktet hen.
Slik flertallet av Brenners samtalepartnere viser, går det helt utmerket an å være mann – og ta oppvasken like ofte som kvinner, være omsorgsfulle fedre og snakke om mer enn sine «store, fine baller». Når Ørjasæter lattermildt forteller at en moderne reflektert mann ikke tenner henne – det må en «lastebilsjåfør» til – er det ikke bare fornærmende mot lastebilsjåfører. Det representerer heller ikke den jevne nordkvinne. Majoriteten av kvinnene som ikke var i bilen til Brenner, inkluderer det å være omsorgsfull, reflekterende og likestilt i det å være en ekte mann.
