Foto: Flickr / Nick Kenrick
Denne uka kom rapporten Jeg kan jo ikke kalle det noe annet enn vold… En forskningsoversikt og en intervjustudie om mødres vold mot barn. Reform gir forskerne Anja Emilie Kruse og Solveig Bergman honnør for å ha gitt oss ny kunnskap om mødres vold. Dette er særlig viktig for barna som er utsatt.
Reform har lang erfaring med å hjelpe fedre og barn i familier der mor er den som bruker vold. Uten at det er alminnelig kjent at mødre også utøver vold er det vanskelig for de utsatte for denne volden å sette ord på volden og bearbeide disse erfaringene. Forskning av den typen som Kruse og Bergman legger fram er også helt avgjørende for at hjelpeapparatet skal kunne beskytte, sette i verk de tiltak de har til rådighet for å beskytte de som er utsatt for vold, uavhengig av hvilket kjønn voldsutøver har.
Undersøkelsen tar utgangspunkt i en gruppe mødre som bruker vold mot sine egne barn og som får hjelp til å slutte med det. Mødrene i utvalget er ikke utøvere av den mest alvorlige fysiske volden. Forskerne gir et innblikk i hvordan mødrene selv beskriver og oppfatter vold, hvorfor de bruker den og hvilke konsekvenser mødrene ser hos barna.
Vi forventer at beskrivelsen av mødrenes vold også blir fulgt opp av forskning og kunnskap om hvilke konsekvenser mødrenes vold mot barn har for familien og for barna. Det er ikke primært voldens fysiske alvorlighetsgrad som avgjør hvor skadelig den er for barna, men hvilket mønster volden inngår i. Inngår volden mot barnet i et større mønster av psykologisk og fysiologisk mishandling, vil den ofte være svært nedbrytende og skadelig selv om den enkelte episoden ikke truer barnets fysiske helse.
Fra Reforms ståsted ser det ut til at mødre og fedres vold behandler vesensforskjellig i samfunnet. Når det blir avdekket at fedre utøver vold i familien er innsatsen fra hjelperne ofte rettet inn mot å beskytte familien fra voldsutøver og holde voldsutøver borte.
Mødres vold i familien har i mange år gått under radaren, og der den avdekkes, settes innsatsen inn for å hjelpe mødrene til å bli tryggere foreldre. Det er nettopp en slik gruppe mødre som er utvalget for denne undersøkelsen.
Menn er i større grad utøvere av partnervold som bærer preg av gjentatt mishandling og terrorisering av partneren over tid. Slik sett er den store innsatsen for å trygge familier fra mannlige voldsutøvere forståelig og riktig.
Når det gjelder vold mot barn tegner imidlertid NKVTS-forskerne i sin kunnskapsgjennomgang et annet bilde. Det er usikkert om mødre er mindre voldelige enn fedre. Kanskje utsetter mødre egne barn for vold noe oftere enn fedrene. Når det gjelder den mest alvorlige fysiske volden sa forskerne at de mangler grunnlag for å si at fedre oftere er utøvere av slik vold. Det er åpenbart at vi her trenger mer kunnskap.
Det er gledelig med forskning som beveger oss i riktig retning. Det skal ikke være voldsutøvers kjønn som er avgjørende for om volden tas tak i og hvilken hjelp utøver og voldsutsatt får.
Lenke til rapporten på NKVTS sine sider:
http://www.nkvts.no/biblioteket/Publikasjoner/Jeg-kan-jo-ikke-kalle-det-noe-annet-enn-vold.pdf
Intervju med forskerne i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Nar-mamma-slar–7775150.html
