Menns kortere levealder er ikke en biologisk kuriositet, men et likestillingsproblem. For å kunne løse det, må vi utforme en likestillingspolitikk med blikk på menns helse og livskvalitet med utgangspunkt i mannen selv.
Lennart Lock, prosjektleder for KAST, blogger om hvorfor menn dør og hvordan de kan få hjelp.
Senter for tverrfaglige kjønnsstudier (STK) og Reform inviterte til konferanse fra 31. mai til 1. juni hvor fokus var på menn, helse og livskvalitet. Prominente politikere fra de nordiske landene var innbudt for å diskuterte hvordan landene utformer sin likestillingspolitikk ut ifra mannens perspektiv. Tradisjonelt har det nesten utelukkende vært fokusert på kvinnens perspektiv i likestillingsprosjektet. Det er viktig å ha fokus på kvinner, men samtidig bør den politiske elite evne å kunne holde flere tanker i hodet. Det er en rekke arenaer hvor menn ser ut til å tape. Helse er en av dem.
Menn lever kortere enn kvinner, og har høyere dødelighet i alle aldersgrupper. Mange menn har ikke oversikt over egen helsetilstand eller medisinering, de snakker ikke om fysisk eller psykisk helse, og oppsøker ofte ikke helsehjelp før det er for sent.Flere foredragsholdere ved konferansen har funnet at menn overlater ansvar for sin helse til kvinner, og at kvinner tar dette ansvaret – kanskje alt for ivrig?
I en workshop jeg ledet på konferansen utvekslet vi som jobber med menns helse og livskvalitet erfaringer og metoder. Enkelt oppsummert erfarer alle workshopdeltagerne at menn søker hjelp når hjelpetilbudet er tilpasset deres behov. Menn snakker om følelser og problemer når de får muligheten. Det viser KAST prosjektet med all mulig tydelighet. Mange spør seg om hvordan vi har fått tak i disse mennene. Svaret er enkelt. Vi har ikke fått tak i noen. De har oppsøkt oss. De oppsøker oss fordi vi henvender oss til de som enkeltindivid med et selvstendig liv med gleder og sorger. Vi har etablert et tilbud på menns premisser. Tiltaket er ikke etablert fordi det gagner verken kvinner eller samfunnet i første instans, men fordi det gagner mannen selv.
Det er på høy tid at vi utformer en likestillingspolitikk med blikk på menns helse og livskvalitet med utgangspunkt i mannen selv. Når menn føler at de er selvstendige aktører i eget liv, opplever de kontroll og mestring. Dette leder i sin tur til bedre livskvalitet. Når livskvaliteten øker påvirker dette samhandlingen med andre i samfunnet positivt. Godt for mannen blir da godt for kvinnen.
Mange spør seg hvorfor vi skal fokusere på menn, som fortsatt har størt økonomisk og politisk makt i samfunnet. På konferansen tegnet det seg et relativt tydelig bilde av mannen som det ekstreme kjønn. Menn er riktig nok overrepresentert i ledende posisjoner i politikk og næringsliv, samtidig som en stor gruppe menn sakker akterut i utdanningsnivå, helse, levealder og livskvalitet. Andelen kvinner med høyere utdannelse i storbyene er betydelig høyere enn for menn. Andelen menn med lav utdannelse som bor i distriktene er tilsvarende høy. Når vi vet at utdannelse, kjønn, sivilstatus og bosted har en klar sammenheng med helse, kan vi ikke si annet enn at tendensen må anses som en likestillingsutfordring for den norske mann.
