I Norge tillates mødre å sabotere fedrenes samvær med barna. Dette er et likestillingsproblem!
Ole Nordfjell, rådgiver på Reform, blogger om mødre som tar barn fra fedre og fedre fra barn.
At mange fedre og barn glir fra hverandre etter samlivsbrudd er et av de største likestillingsproblemene menn møter i dagens samfunn. Mannsforskeren Knut Oftung beskriver vår kultur som en som «gjør det mulig for fedre å miste kontakten med sine egne barn». Det er en stilltiende aksept for at det er mor som er best for barn, og at fedrenes oppgave er primært å forsørge familien. Dette impliserer at barn er viktigere i mødres liv enn de er for fedres.
En opplagt sak for likestillingspolitikken, og en av disse forholdene landet akkurat på Likestillingsminister Audun Lysbakkens bord.
NRK Møre og Romsdal forteller mandag 5. desember 2011 om situasjonen til en fortvilet og resignert far. Hans tidligere kone og mor til hans to barn har forhindret ham i å se sønnene sine – i tre år. Faren tror at barna ikke lenger kjenner han igjen. Og selv om det er mor som forhindrer samværet krever Nav forhøyet barnebidrag, slik rutinen er når det er lite samvær mellom far og barn. Fremskrittspartiets Oskar Grimstad mener det er flere foreldre som er i en slik situasjon, og utfordrer Lysbakken til å se over regelverket.
Likestillingsminister Audun Lysbakken svarer meget unnvikende. For å sitere NRK Møre og Romsdal:
«[Lysbakken skriver at] det er komplisert å lage regelverk på familierettsområdet. Han skriv at det er viktig å hjelpe familiar med høgt konfliktnivå, gjennom mekling og samtalegrupper i regi av familievernkontora. På den måten legg ein til rette for eit godt foreldresamarbeid, slik at barna får halde best mogleg kontakt med begge foreldra.»
Jeg skjønner at Lysbakken ikke vil gå inn i enkeltsaker. Men jeg hadde forventet meg en likestillingsminister som gikk inn i de prinsipielle sidene ved problemstillingen. Urettferdigheten bør bli kalt ved sitt navn – samværssabotasje – og forstått som et likestillingsproblem.
Hva slags signal sender dette ulne svaret til fedre som savner sine barn, og mødre som saboterer samvær? Det er ikke akkurat et signal om å slutte med en ulovlig praksis. Det er vel rett ut sagt en opprettholdelse av status quo.
For fjorten dager siden lanserte Lysbakken handlingsplanen «Likestilling 2014» hvor det var et klart ønske om å styrke menns samvær med barn. Om ikke økt likestilling i form av økt samvær bare skal bli tomt prat forventer jeg at likestillingsministeren tar problemstillingen alvorlig. Et sted å begynne er å skaffe statistikk over omfanget av samværssabotasje, og å sette i gang tiltak og samarbeid for å redusere det.
