Snakke, fikser han ikke,
fordi han har en strek til munn.
Han kaller seg blond, men det er mest skryt
fordi han nesten ikke har hår.
Høre, gjør han i hvert fall ikke, fordi han har vært bokser
og har blomkålører.
Jeg er Mannen, roper han.
Det beste hadde vært å ikke snakke noe mer om ham.
Vi gjør det like vel.
Han omgir seg ofte med flere av samme slaget.
En gang forspiste han seg på pottitstappe og døde,
nesten.
En annen mann hørte om det og daua på flekken.
En annen leste om det og drukna i en sølepytt.
Vår mann slo seg på flaska
og ble tatt for et bankran på sykkel.
Broren hans sluttet å vaske seg og fikk byller
over ansiktet og kroppen.
Sønnen vant i lotto og ble så hoven
at hue ikke fikk plass i hatten.
Sola skinte, det nærmet seg vår.
Flere steder var gata isete.
Han falt og slo hull i panna.
Han slepte seg til apoteket
og kjøpte et plaster.
Da han gikk ut, skled han på trappa
og fikk en stygg rift på kinnet.
Han gikk tilbake til apoteket.
– Du faller så ofte, kjøp flere plaster, sa farmasøyten.
– Ikke tale om. Jeg skal ikke falle mer.
Han falt åtte ganger til.
Hver gang prøvde han å la andre deler av kroppen treffe først.
Til ingen nytte.
Hjemme ringte han på døra.
Han var dyktig til å treffe den hvite knappen
midt i den sirkelrunde skiva.
Flere ganger trykket han på knappen.
Til slutt åpnet kona døra.
Hun og barna kjente ham ikke igjen.
– Jeg er Gustav, ropte han.
– Det kan alle si, fikk han til svar,
før døra ble låst.
Utenfor Grand Hotell,
da han minst ventet det,
ble han tilbudt av en servitør
et rekesmørbrød fra dagen før.
Det gikk opp for ham hvor sulten han var.
Han stirret på den firkantete brødskiven,
med lag på lag av reker oppå hverandre.
Han gransket de forvridde, skrellete,
lyserøde skapningene
med majones og en sitronskive på toppen.
Varsomt skjøv han høyrehånden under skiva
og løftet den opp mot hodet.
Først nå la han merke til de tynne, grønne
dillstilkene
som var dandert under sitronskiva.
Grønt og rosa er vakkert,
tenkte han.
Idet han åpnet streken til munn,
traff sitronskiva pannen,
majonesen, det høyre øyet,
før nesa skumpet til stabelen av reker,
som falt ned på det sølete fortauet,
der skoene allerede sto plantet
i byens hovedgate.
Nå kjente han for alvor
hvor sulten han var.
– Vil du ha en sild vi har til overs?
Han nikket.
Servitøren stappet silden inn gjennom den
utydelige munnen.
Han glemte å tygge.
Det fine glatte skinnet
var til stor hjelp
for å få fisken ned i magesekken.
Han var lettet over at fisken
var død
og ikke sprellet.
Dessverre ble han ikke tilbudt
noe å skylle den ned med.
Silda ville opp igjen.
Med et ahaååå, kom den opp
gjennom spiserøret, svelget og ut av munnen
før den klasket i fortauet.
– Har dere tynne wienerpølser?
spurte han.
– Det har vi aldri servert.
Han slapp inn på herberget like ved.
Da han skulle legge seg, bommet han på senga.
Han ble liggende på golvet, ute av stand til å reise seg opp.
Etter en stund samlet han seg og klarte å få presset seg opp på fire.
Kreftene sviktet og det skjøre stillaset
ramlet sammen
og ble liggende.
Til slutt sovnet han.
Det ga ham tilbake kreftene.
Da han våknet, kjente han seg i strålende form.
Han reiste seg opp, ristet på
beina, gikk fram og tilbake.
Fram og tilbake.
Langt om lenge
kikket han bort på senga
og husket på at
han skulle legge seg.
Han la seg forsiktig
ned på madrassen.
Han snudde seg
fra den ene siden til
den andre.
Det gjentok
seg flere ganger,
men han fikk ikke sove.
Du kan kanskje
tro at dét var i
grunnen alt.
Og det er det.
De er her på kloden.
Ingen har spurt dem om de ville være her.
Thorvald Steen
Skrevet til og framført av forfatteren på Reforms åpning av nye lokaler, mandag 21. oktober 2019.
