Media er opptatt av “sinte menn” for tiden. Jeg driver sinnemestringskurs for menn med sinne- og/eller voldsproblemer, og jeg reagerer på uttrykket.
Bjørn Løvland, seniorrådgiver på Reform, blogger om forskjellen mellom “sinte menn” og “ekstremister”
Dette er tre av mange medieoppslag den siste tiden der “sinte menn” blir koblet til ekstremister:
Elisabeth S. Moen skriver i VG under overskriften Sinte menn og troll til kjerringer: “Før 22. juli var det lett å latterliggjøre den sinte mannen. … Etter 22. juli er det ikke like lett å le lenger.”
I Dagbladet 1. august 2012 sa Arild Stokkan-Grande:”Jeg er også bekymret for at Berge kan dra med seg flere. … Vi står i fare for å få en generasjon med unge, sinte hvite menn i hele Europa. Det må vi være i beredskap for.”
Venstre-leder Trine Skei Grande uttalte i begynnelsen av august 2012 seg til NTB om Krekar, Breivik og Berge. Tittelen på reportasjen var “Slår tilbake mot sinte menn”.
Men er det ekstremt å være sint? Jeg har møtt mange menn som har vært sinte. Og også noen kvinner.
På fotballkamper. Når dommeren dømmer “feil”, da er det mange som blir sinte. Flest menn, men også noen kvinner. Og de sinte mennene og kvinnene tilhører supportergruppene til Vålerenga, Brann, Rosenborg, Lillestrøm, ja alle lagene jeg har sett. Noen av lagene har drakter med logoer og slagord på, som mot rasisme, til støtte for krisesentre osv. Supporterne bærer draktene til lagene sine med stolthet.
I trafikken. Det finnes mange sinte mennesker i trafikken. Jeg har sett flest sinte menn, men også noen kvinner. Og ofte blir de fryktelig sinte over en vanvittig forbikjøring. Kanskje finnes det også en forståelig forklaring på sinnet, f.eks. fordi forbikjøringen kunne ha satt andre trafikanters liv og helse i fare?
Andre steder der vi finner sinte menn, og kvinner, er i polkøen rett før stengetid når personen som står først skal betale med mynter, i innsjekkingskøen på Gardermoen, og de som kommer tilbake til bilen ett minutt etter at parkeringsvakten har lagt en lapp på frontruten. Egentlig stort sett der det finnes mennesker.
Sinne er en følelse stort sett alle har kjent. Noen oftere enn andre. Sinne-følelsen er nokså normal, og bør ikke betraktes som sykelig eller ekstrem. Sinne-følelsen i seg selv er ikke farlig. Det er hva den enkelte gjør med sitt sinne og raseri som kan være usunt og farlig. I Reforms samtaletilbud kommer vi i kontakt med menn som har et sinne- og/eller voldsproblem. I denne kontekst kan de deles inn i to grupper:
Den ene gruppen, og den desidert største, er de som utagerer mot gjenstander eller andre personer som følge av ukontrollert sinne. Noen av dem har utøvet fysisk vold. I enkelte tilfeller svært grov vold. Men de har allikevel en klar formening om at vold er uakseptabelt. De ønsker ikke at andre skal bli skadelidende av at de blir forbanna. Derfor skammer de seg over måten de takler sitt eget sinne på. De føler sterk omsorg for partner og barn. Noen trenger et press fra partner eller andre for å søke hjelp, men når de først kommer til oss ønsker de å endre sitt eget reaksjonsmønster.
Den andre gruppen menn kan gå inn under kategorien ekstremister. De er ikke så veldig sinte, men svært hatefulle. Hatet er kaldt og målrettet, gjerne mot en “fiende”. De mener vold er en nødvendig og riktig handling for å nå et mål. Og når de har utøvet vold enten mot tilhengere av den andre politiske fløyen, mot de med en annen hudfarge, mot homofile, mot kvinner osv. så beskrev de volden som befriende og deilig.
De kommer ikke til oss for å lære å takle sitt sinne på en bedre måte. Motivasjonen for å endre seg selv eller eget reaksjonsmønster var fraværende. (Det betyr imidlertid ikke at endring ikke er mulig, men det kan kanskje være tema for en senere blogg).
Min erfaring er at ekstremister har holdninger, voldserfaringer og et “virkelighetsbilde” som skiller seg fra den mer vanlige “sinte mann”. Derfor er det uriktig å sette “sinte menn” i samme bås som ekstremister som Breivik og Berge.
