(Følgende innlegg er også publisert i Dagsavisen 22.feb 2012, og på Nye Meninger)
Haakon Bull-Hansen tar i kronikken «Myten om den syke mannen» (Dagsavisen, 1/2) et oppgjør med «Påstanden om menns selvforskyldte død». Sprer man myter og fordommer når man løfter fram at tradisjonell maskulinitet med høyt fokus på styrke, selvkontroll og utholdenhet gir konsekvenser for menns helse?
Bull-Hansen opplever et slikt budskap som å bli pålagt skylden for egen sykdom. Det er ikke bare uheldig, det er selvsagt fullstendig urimelig.
Men det er en kjensgjerning at forventet levealder for menn er omtrent fem år kortere enn for kvinner. Mange menn dør av voldsomme grunner: Ulykker, vold og selvmord. Betyr dette at mannlighet er feil, slik Bull-Hansen opplever? Selvsagt ikke. Det er en slutningsfeil å gå fra kulturelle strukturer til personlig fritt valg: Vi må ikke tro at alt som ikke biologisk bestemt er valgfritt. Det er som å påstå at kvinners manglende mulighet for å delta på arbeidsmarkedet på 1950- tallet var kvinnens skyld.
Maskulinitet skal feires: uten menns risikovilje, dristighet og pågangsmot hadde verden gått langt saktere framover. Samtidig er det negative sider ved samfunnets krav til menn, som manifesterer seg for eksempel ved sykdom og død. Å problematisere aspekter ved samfunnets kjønnsroller innebærer ikke å anklage menn for faktisk å oppføre seg i tråd med samfunnets forventninger og krav.
Å anlegge et maskulinitetsperspektiv handler verken om å bebreide menn, mislike menn eller forstå mannen som en ubehjelpelig figur. Det handler om likestilling. Men likestilling må omfatte begge kjønn.
Menns overrepresentasjon blant de privilegerte har sitt motstykke på de negative og dødelige statistikker. Et mannsperspektiv på helse og livskvalitet vil bidra til bedre likestilling på det, bokstavelig talt, mest livsviktige aspektet ved menneskers liv.
