Fortsatt har mange foreldre skjev fordeling av tiden de bruker til barn seg imellom. Den generelle utviklingen har imidlertid gått mot en jevnere fordeling av yrkesarbeid og husarbeid mellom kvinner og menn (SSB 2010). Et økende antall foreldre deler omsorgen for barna likt etter samlivsbrudd, til tross for at lovverket ikke legger til rette for det. SINTEF viste i 2010 at hele 25 prosent har delt omsorg, og at 11 prosent av barna hadde fast bosted hos far etter samlivsbruddet. I befolkningen mener 65 prosent av kvinnene og 84 prosent av mennene at barna bør bo omtrent likt hos begge (AFI, 2008).
Det er ikke skadelig for barn å oppleve samlivsbrudd. Det som er skadelig er å leve i en situasjon som er preget av konflikt og emosjonelt fraværende foreldre. Dagens ordning ser ut til å forsterke snarere enn å redusere konflikt. Altfor ofte utvikler det seg en kamp der målsettingen er å «vinne» for å få barna boende hos seg. Dersom likedeling blir hovedregelen kan det bidra til færre konflikter fordi begge parter vil være tjent med samarbeid. Muligheten til å skyve den andre forelderen ut vil ikke lenger foreligge.
Det er viktig at påstander om vold og seksuelle overgrep blir grundig behandlet. Men omfangsundersøkelsene om vold i nære relasjoner viser liten grunn til å nære vesentlig større mistanke til fedre enn til mødre. Det er bekymringsfullt om debatten om overgrep og vold bidrar til en generell mistenkeliggjøring av menn som foreldre.
Likedeling etter samlivsbrudd kan stå i et motsetningsforhold til barns beste. I de fleste tilfeller er imidlertid likestilling og barns beste to sider av samme sak. Barn flest er tjent med å beholde to omsorgsfulle foreldre.
Vi har et samfunn som fremdeles signaliserer at fedrene er mindre viktige for barn etter samlivsbrudd enn mødrene. En endring i tråd med Fremskrittspartiets forslag vil være et godt korrektiv til en slik oppfatning, og et viktig signal å sende både til mødre og fedre.
