Filmen «90 minutter» har skapt betydelig oppmerksomhet. Filmens tema er viktig. Et hvert partnerdrap er ett for mye. Spørsmålet er likevel: Vil filmen føre til endringer?
Av Are Saastad, daglig leder og Bjørn Løvland, seniorrådgiver
Innlegget sto på trykk i på dagsavisen.no 28.09., og i Dagsavisens papirutgave samme dag.
Regissør Eva Sørhaug sier «90 minutter» skildrer ”ganske vanlige mennesker” (euforia.no). Men er det vanlige menns forhold til kvinner som blir skildret? Vårt svar er nei. Mennene i filmen ser på kvinnen som sin eiendom, og de blir monstre når de mister kontrollen på dem, eller selv opplever å ha tapt. Når slik ekstrem patriarkalsk vold presenteres som noe som begås av vanlige menn, blir budskapet at drap på kvinner kan skje hvor som helst og når som helst.
Vi tror ikke en slik demonisering bidrar til økt forståelse for hva som fører til partnerdrap. I stedet er vi redd det skaper grunnlag for en temmelig ubegrunnet frykt. Det samme gjør den lemfeldige omgangen med statistikk som påstår at Norge skulle ligge på toppen av partnerdrapsstatistikken i Europa. Dagbladet avslørte nylig at påstanden, som har fått leve sitt eget liv både i media og i styringsverket, bygger på en lite kildekritisk artikkel i Ny Tid i 2007.
Hvert år blir det begått omtrent 10 partnerdrap i Norge. Dette er urovekkende mye. Samtidig er det viktig å huske at 10 000 ekteskap ender i skilsmisse. Det store flertallet skilsmisser og partnerbrudd går fredelig for seg. Vanlige norske menn utvikles altså ikke til drapsmenn dersom de opplever et samlivsbrudd.
I Dagsavisen 24. september skriver justis- og beredskapsminister Grete Faremo at hun som politiker har ansvar for å gjøre alt som står i hennes makt for å hindre tragedier som dem vi ser i «90 minutter». Det er bra. Sett fra vårt perspektiv bør justisministeren gjennomføre tre tiltak:
1. Vi trenger folkeopplysning om vold. Vold i nære relasjoner handler om mye mer enn mishandling og drap. Dersom vi begrenser diskusjonen til dette, kan det føre til at annen type vold som klaps, trusler og isolasjon blir bagatellisert.
Etter kontakt med både voldsutøvere og ofre er Reforms erfaring at utøvernes voldsbegrep er snevert, og at de mangler bevissthet om voldens konsekvenser. Gjennom større kunnskap vil flere makthandlinger kunne ses som alvorlige og dermed illegitime. Det trengs også bevissthet om hvordan vold skal stanses. Hvilke signaler kan tyde på at et forhold er voldspreget? Hva kan jeg gjøre dersom min venn behandler partneren dårlig? Hva dersom min venn behandles dårlig? Hva gjør jeg om jeg er vitne til vold hos naboen?
2. Vi trenger mer kunnskap om partnerdrap. Vi vet at de fleste drapene begås av mannlig partner eller ekspartner. Det er grunn til å tro at risikofaktorene var tydelige forut for noen drap. I andre tilfeller kan det virke som om drapene kom som en overraskelse på omgivelsene. Noen ganger sies det at mannen var i krise, og andre ganger at han hadde et ekstremt makt- og kontrollbehov. Først og fremst viser dette at vi vet for lite om de komplekse årsakene til partnerdrap. Det er tvingende nødvendig å legge til rette for forskning, som hittil ikke har vist seg gjennomførbart i Norge.
Krisesentersekretariatets forslag om en havarikommisjon for å identifisere hendelsesforløp etter partnerdrap er klokt. Det er også nødvendig å kartlegge om politiet og hjelpeapparatet har hatt de nødvendige virkemidlene for å sikre tryggheten og forhindre grov vold og drap i parforhold.
3. Vi må bryte voldsspiralen. De siste årene har det vært økt fokus på vold i nære relasjoner. Et resultat er at stadig flere med sinne- og voldsproblemer oppsøker terapitilbud. Pågangen til Reforms sinnemestringstilbud er langt større enn kapasiteten. De fleste som tar kontakt er fedre, og motivert for å endre atferd. I 2011 kunne vi bare gi én av fire tilbud. I år har pågangen økt ytterligere. Det er et paradoks at Reform i år fikk mindre bevilgninger til våre sinnemestringstilbud fra det offentlige enn tidligere. Det samme gjelder andre spesialiserte tilbud.
Partnerdrap er store tragedier, hver eneste gang de begås. Den store oppmerksomheten ”90 minutter” har skapt, bør føre til et skikkelig løft for effektive tiltak som kan reduserer vold i nære relasjoner og forhindre partnerdrap. En stor del av ansvaret for dette ligger nettopp hos regjeringen og hos justisministeren.
