(Innlegget er publisert på Dagsavisens debattsider og på Nye Meninger)
Arbeid mot vold i nære relasjoner er ikke en kjønnskamp.
Gjermund Skaar, Hvitt Bånd
Lina Tordsson, Reform – ressurssenter for menn.
Gro Lindstad fra Fokus og Lone Johansen fra Krisesentersekretariatet hevder at likestilling av kvinners og menns vold representerer en backlash for arbeidet i bekjempelse av vold mot kvinner. Vi vil advare mot et slikt syn på vold i nære relasjoner, fordi det setter opp feil motsetninger og skjuler mange som er utsatt for vold.
Lindstad og Johansen argumenterer for at innføringen av kjønnsnøytrale krisesentre i Norge var et feilgrep og at vi bør gå tilbake til kun å snakke om «vold mot kvinner». Dette innebærer at det ikke er voldsofferets historie, opplevelser eller behov som skal avgjøre hvorvidt de får hjelp, men kun voldsofferets kjønn. I praksis vil det si at voldsutsatte menn vil ha mindre krav på hjelp enn voldsutsatte kvinner. Dette mener vi er diskriminering av en ekstremt sårbar gruppe i det norske samfunnet. Det er også en backlash fra en konstruktiv voldsdebatt.
Problemet er at et ensidig fokus på «menns vold mot kvinner» ikke vil hjelpe oss å løse problemet med vold i nære relasjoner. Det ensidige fokuset stemmer ikke med virkeligheten og skjuler voldens bredere kontekst. For å komme oss videre med forebygging og behandling, må vi se på fakta, ikke la oss begrense av fordommer.
Kvinner kan være utøvere, og menn kan være ofre. Vold i nære relasjoner er ikke et enhetlig fenomen, men handler om distinkt forskjellige voldsformer. Et hovedskille går mellom episodisk vold – engangshendelser knyttet til en krangel, og et mønster av langvarig og omfattende mishandling. Det siste er mest alvorlig og er oftest det som menes når man snakker om «vold mot kvinner». Det er flest kvinner som rammes, men det er grundig dokumentert at denne formen for vold også rammer menn. Den episodiske volden har størst omfang, og denne volden har derimot ikke en klar kjønnsretning. Både kvinner og menn utøver slik vold, og både kvinner og menn utsettes omtrent like mye. Norsk institutt for by- og regionforskning gjennomførte i 2005 en unik studie som viser at 5,7 prosent av kvinner og 5,6 prosent av menn har blitt utsatt for en voldshandling fra en av sine nærmeste sist år. Bildet av menn som utøver og kvinner som offer stemmer ikke, og vi må dermed løsrive «vold» fra «mannlighet». Denne kunnskapen vil Lindstad og Johansen overse.
Dette betyr ikke at kjønn er irrelevant. Mest vold, både mot andre menn og mot kvinner, utøves av menn. Dette har mange forklaringsfaktorer. Til de kulturelle forventningene til mannsrollen ligger både en evne til å tåle å få og gi juling dersom det er påkrevd. Mange menn og kvinner forventer at en ekte mann ikke styrer unna konflikter, ikke lar seg tråkke på og beskytter sine nærmeste. Samtidig er avmakt, traumer, dårlig sinnehåndtering og dårlige holdninger viktige forklaringsfaktorer. Alt dette peker på et behov for å forstå vold i sammenheng med kjønnsroller, samfunnsnormer og likestilling: kort sagt et kjønnsperspektiv som også inkluderer menn.
Fokuset bør være «offer og utøvere» snarere enn «kvinner og menn» og å bistå offer og ansvarliggjøre utøvere uavhengig av kjønn. Vi trenger en fordomsfri, ideologisk løsrevet, solid empirisk forankret kjønnet forståelse av vold. Å ha et fokus på vold i nære relasjoner, hvor vi da inkluderer vold mot barn, eldre og menn, er ikke å nedprioritere kvinner. Det er å se helheten og forstå vold i samfunnet vårt bedre.
