Regjeringen vil begrense ukrainske menns adgang til kollektiv beskyttelse. Begrunnelsen holder ikke mål.
Av Are Saastad, daglig leder og Ole Bredesen Nordfjell, fagsjef,
Reform – ressurssenter for menn
Regjeringen går inn for å begrense adgangen til kollektiv beskyttelse for personer som er fordrevet fra Ukraina slik at ordningen ikke lenger skal gjelde menn mellom 18 og 60 år.
For å få til det, må de bruke unntaksbestemmelsen i likestillingsloven. Det er vanskelig å ikke se det som et svik.
Begrunnelsen for forslaget er uklart formulert, men må forstås som et tiltak for å begrense tallet på flyktninger som kommer til, og får beskyttelse i Norge.
Det kan være grunn til å vurdere en slik begrensning. Det vi reagerer på, er at innretningen virker lite gjennomtenkt, og vil kunne få vidtrekkende negative følger om det blir vedtatt.
Saken har nylig vært på en kort høringsrunde. Justis- og beredskapsdepartementet er selv klare på at forslaget både er kjønns- og aldersdiskriminerende. Departementet forsvarer likevel diskrimineringen, ved å vise til en unntaksbestemmelse i likestillings- og diskrimineringsloven (§ 9). De konkluderer med at diskrimineringen er saklig, fordi den har til hensikt å «begrense høye ankomster av ukrainere, særlig unge menn, til Norge».
Justisdepartementet skriver videre: «Et sekundært formål med innstrammingen er å bidra til at menn i vernepliktig alder ikke forlater Ukraina i stor skala og heller blir værende i Ukraina, slik at de kan bidra i forsvaret av landet og opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner. Det(te) er (…) i Norges og Europas sikkerhetspolitiske interesse.»
«Også dette er et saklig formål, og tiltaket anses nødvendig», konkluderer departementet.
Dette er rene ord for pengene: Likestilling og ikke-diskriminering anses som mindre viktige verdier for Norge som velferdsstat, enn innvandring og sikkerhetspolitikk.
Som representanter for et ekspertmiljø på likestilling, protesterer vi. Likestilling er ikke noe vi kan smykke oss med når det passer seg, men en av velferdsstatens bærebjelker.
Vi anser også regjeringens lovtolkning som en forvrengning av selve formålet med unntaksbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven. Lovens omtale av «saklig formål» gjelder slik vi ser det ikke formål begrunnet med innvandringspolitiske hensyn, andre lands behov for å tvangsmobilisere i en krigssituasjon eller «Norges og Europas sikkerhetspolitiske interesse».
Unntaksbestemmelsen er plassert der for å sikre at bruken av loven ikke skal føre til det motsatte av lovens intensjon, ved at en rigid tolkning kan føre til et svekket likestillings- og diskrimineringsvern i Norge. Etter vårt syn verken kan eller bør paragrafen brukes for å svekke likestillingen. Det er likevel det regjeringen går inn for. Det er oppsiktsvekkende når den samme regjeringen nettopp har vedtatt en strategi for likestilling mellom kvinner og menn 2025-2030.
Alt i regjeringsstrategiens andre setning slås det fast at det norske likestillingslovverket har hatt avgjørende betydning, og at dette har gjort Norge til et foregangsland.
Vi spør: Skal det virkelig ikke mer til enn en sak som denne, før likestillingsprinsippene gis på båten? Vi kan legge til: Hvordan henger forslaget om å nekte bare vernepliktige menn beskyttelse, sammen med Norges politikk for felles verneplikt for kvinner og menn?
En uthuling av lovverket nå, vil åpne for å gjøre det igjen. Nye kriser vil komme til Norge. Denne gangen er det innvandrings- og sikkerhetspolitiske hensyn som gis forrang. Vi kan tenke oss mange andre scenarier: Oljekrise, en ny pandemi, ekstremvær, terroranslag – you name it. I en urolig verden kan listen gjøres lang.
Man kan mistenke at regjeringen ikke selv har sett at forslaget deres vil skape uheldig presedens. I så fall er det selvsagt ikke for sent å snu. Dersom innstramminger i asylpolitikken anses nødvendige, kan dette gjøres på andre måter.
Hvis det derimot er slik at regjeringen ikke syns det er så farlig om likestillingen må vike, er vi et på annet sted. I så måte vil et angrep på menns likestilling være opportunt: Vi vet at diskriminering av menn sjelden fører til reaksjoner. Det gjelder kanskje særlig når synet på menn koples så sterkt til forventningen om å være sterk, som i nettopp dette forslaget: kravet om å være soldat. Men ukrainske menn bør og må ha den samme retten til å søke beskyttelse, som alle andre. Deres barn, som kanskje allerede bor i Norge med moren sin, har også krav på en far.
Blant dem som behandler regjeringens forslag nærmest med et gjesp, er Likestillings- og diskrimineringsombudet, som har levert et oppsiktsvekkende forsiktig høringssvar. Hvor er ombudets pådriveransvar for likestilling i denne saken? Fra resten av likestillingsfeltet er det tyst.
Mangelen på reaksjoner er korttenkt. Dersom forslaget blir vedtatt, vil det i neste omgang kunne ramme kvinner, minoriteter og alle som står i en utsatt posisjon i Norge. Det er nettopp disse likestilling- og diskrimineringsloven er blitt kjempet fram for. Derfor er dette en viktig sak.
Likestillingsminister Lubna Jaffery: Krev en ny runde om dette forslaget i regjeringen. Stå opp for likestillingen, og for menn. Det vil være et viktig signal, i forkant av framleggelsen av regjeringens etterlengtete melding til Stortinget om menn og likestilling i høst.
Publisert som kronikk i Klassekampen, 27. mars 2026
