Det som kunne vært en viktig bok om barnefordeling i rettsapparatet skjemmes av bemerkelsesverdig og skuffende slagside. Nok en gang framstilles fedre som alt det vondes opphav.
Med boken ”Barnefordeling i domstolen” som ble lansert i går, setter forfatterne Fritz Leo Breivik og Kate Mevik søkelys på et manglende barnefokus når foreldre er uenige om omsorgen.
Tidligere i år tok Magne Raundalen et oppgjør med mangelen på barneperspektiv i behandlingen av barn som er i er i barnevernets omsorg. Raundalens kritikk framkom i en ekspertuttalelse til regjeringen. Breivik og Meviks nye bok om barns rettigheter i rettsprosesser om barnefordeling kan ses som en oppfølging av dette.
En økt vektleggingen av barns stemme og posisjon, og ønsket om å fremme kunnskap, er viktig og positivt.
Ensidig presentasjon av fedre og mødre
I lanseringen av boka blir dessverre de gode innspillene den gir, skjemmet av en ensidig fremstilling av kjønnene.
I et intervju med forfatterne i VG i går tegnes et bilde av et rettssystem som lar barnet vike framfor voldelige og rettighetsorienterte fedre – punktum. Boken baserer seg nemlig bare på intervjuer med kvinner som part i barnefordelingssaker. Utsagn som at «Tar ikke tingretten fra dem barnet, tar barnevernet det. Det er dette som forklarer det umenneskelige krysspresset mødrene i boken havnet i» er eksempel på hvordan forfatterne legger mødrenes opplevelser til grunn.
Ingen menn gis noen stemme i denne boken. Forfatterne har heller ikke snakket med noen barn, ser det ut til.
I urovekkende stor grad blir mødres historier om fedre som blir tilkjent samvær tross dom for vold kjørt fram. En av hovedkonklusjonene til forfatterne er da også at samværsretten står for sterkt. Den ensidige vektleggingen av menn som overgriper og voldsutøver ble gjentatt i forfatternes presentasjon på Universitetsforlaget i går kveld.
Kjønnsstereotypier har konsekvenser
Barn skal høres og ikke tvinges til samvær med fedre som har utsatt dem for vold. Dette kan ingen være uenig i. Men barns språk og fortellinger, og ikke minst sakkyndiges spørsmål, ytres ikke i et vakuum. Når det kommer stadige antydninger fra disse forfatterne (og for øvrig også mediene) om «fedre som de voldelige» og «mødrene som de gode», legges det lokk på historiene til de barn som bryter med dette bildet.
Hva med barn som utsettes for vold fra mor? Eller hva med andre fortellinger som ikke passer denne bokens dramaturgi? Mangelen på nyansering av det som faktisk er en kompleks virkelighet, tjener ikke til det som uttrykkes som bokens hovedintensjon; å være til barnas beste.
Hva med barn er utsatt som har andre offer-fortellinger?
Jeg ser ingen grunn til å underslå at menns vold i familien er et større samfunnsproblem enn kvinners vold. Det er også viktig å ha med seg at barn også tar også skade av å leve i en familie der en av foreldrene utsettes for vold, selv om barna ikke selv blir slått.
Men når undersøkelser viser at barn like ofte blir utsatt for vold fra mor som fra far, sier det seg selv at forfatternes sjablongmessige framstillinger av kjønnene bidrar til å trekke et teppe over fenomenet “vold fra mor”. Det er ikke til barnas beste.
Unntaket: Barnefordeling i domstolen
Det tema som boken tar opp er heldigvis unntaket. I om lag 10 prosent av alle samlivsbrudd ender mekling med at foreldrene ikke blir enige om barnefordeling, og går rettens vei. I disse sakene er temaet ofte vold eller mistanker om vold mot barn eller mot en av foreldrene.
Med den kunnskapen vi i dag besitter om ulike former for vold, overgrep og brister i omsorgen (som følge av særlig rus og dårlig psykisk helse), undrer det meg at forfatterne ikke i større grad åpner opp feltet for ulike fortellinger fra barnet som står i konflikt. Isteden snevrer de rommet inn til kun å omhandle de voldelige fedrene.
Forhåpentlig er boken bedre enn inntrykket den ga ved sin lansering.
