For å forstå utviklingsliteraturens interesse for menn, må vi først forstå dens interesse for kvinner. Denne bunner i et enkelt, biologisk faktum:
Kvinner føder barn.
På midten av 40-tallet ble den nokså nyfødte utviklingsindustrien opptatt av barnefødsler. Amerikaneren Notestein og engelskmannen Keynes hadde på ulike måter lagt til rette for denne utviklingen. Notestein var blant dem som sto bak den inflytelsesrike ”Demographic Transition Theory”, som argumenterte for at økonomisk utvikling var avhengig av redusert fødselsrate. Og Keynes hadde overbevist vesten om at økonomisk vekst, velstand og samfunnsstruktur kan planlegges sentralt. Sammen tilbød disse to teoriene et universallim for de ødelagte, avkolonialiserte, fattige og svært ulike utviklingslandene: Fød færre barn.
Færre barn skulle fødes, og det vestlige kunnskapssystemet satte hjulene igang. Familieplanleggingsklinikkene som dukket opp i Andesfjellene og langs Kongoelven, i Kabul og i Tibet, hadde et sterkt innslag av både overtalelse og tvang. Teorien var at mennesker i utviklingsland føder mange barn på grunn av personlige, kulturelt betingede ønsker – som måtte vike for det høyere målet om økonomisk vekst og samfunnsutvikling. Kvinner føder barn, og kvinner var de som ble tildelt og til tider påtvunget usikre og ofte irreversible prevensjonsmidler. Menn var, i denne sammenhengen, uinteressante, og ble i all hovedsak ignorert.
På 80- tallet begynte både kvinner og kvinneperspektiver for alvor å gjøre inntog i utviklingsdiskursen, og nye ideer om kvinners reproduktive preferanser endret infrastrukturen rundt familieplanleggingen. Kvinner VIL føde færre barn, sa kvinneaktivister, NGOer og økonomer fra nord og sør. Tvang og overtalelse virker imot sin hensikt: Den mest effektive strategien er å gi kvinnene makt, ”empowerment”, til å velge det både de og vi er interessert i.
Hinderet er menn
Det er på dette tidspunktet, og i denne konteksten, at menn dukker opp i litteraturen.
En undersøkekse av de fem siste årenes litteratur om seksuell og reproduktiv helse indikerer at arven fra fortiden fortsatt er med på å forme hva som skrives om menn. Hoveddelen av literaturen som handler spesifikt om menn handler kun om menn (menn som har sex med menn, menn og HIV/AIDS og menn som kjøper sex er de største bolkene). Her fremstilles menns problemer oftest som selvpåførte konsekvenser av mandighet. I den lille minoriteten av literatur som beskriver menns roller i forhold til relasjoner, familieplanlegging og barnefødsler blir menn nesten utelukkende fremstilt som problemer som må takles. Man kan ignorere dem, overtale dem til involvering, ansvarliggjøre dem – men de nevnes svært skjelden som en positiv drivkraft og en samfunnsressurs.
Min masteroppgave viser til diskursens historie for å tilby en forklaring på hvorfor menn som oftest er fremstilt som enten fraværende eller undertrykkende: Bevisst eller underbevisst ligger ønsket om befolkningsreduksjon igjen i seksuell og reproduktiv helse – infrastrukturen. Og her er kvinners kropper de viktigste – ikke kvinners velvære, eller menns.
Hva skal vi gjøre med mannfolka?
Menns roller bør altså forandres, og en finlesing av en flaggskippublikasjon for en av de ledende familieplanleggingsinstitusjonene, International Planned Parenthood Federation, sier noe om utviklingsindustriens svar på hvordan: modernisering. Eksplisitt eller implisitt skiller literaturen mellom to mannsmodeller: den gamle mannen, og den nye mannen. Disse mennene er skilt av både hav og tid. Den gamle mannen bor i sør, og er fullstappet av kolonialistiske stereotypier. Han er den hyperseksualiserte svarte mannen, ”den sorte fare”, et ureflektert kulturelt produkt, og han tillemper dermed maskulintetsformen beskrevet over, til sin egen og sin partners ødeleggelse. Den nye mannen er liberal, likestillingsorientert, viser refleksjon runt sin egen mandighet. Og bor i den vestlige verden.
Så det er modernisering som må til for at den gamle mannen skal bli til den nye mannen. Den nye, gode mannen, som respekterer kvinners bestemmelsesrett over sin egen kropp (husk at man mener kvinner vil ha færre barn enn menn, og vil at de skal få sin vilje igjennom) er resultatet av en vestlig kjønnsorganisering. Dette er ikke overraskende – moderniseringstankegangen la grunnlaget for utviklingsbegrepet, og lever i høyeste grad videre i publikasjoner, programmer og policy.
Hvorfor er det viktig hva vi tror menn er, og hvordan vi tror de kan endres?
I min masteroppgave har jeg ikke studert en eneste virkelig, pustende, eksisterende mann. Jeg prøver ikke å svare på hvordan menn faktisk er, og hvorfor. Jeg har heller ikke studert maskulinitetsperspektiver fra utviklingsland, eller spurt menn fra sør hva de mener om sin egen mandighet.
Jeg har i oppgaven kun fokusert på meningene til en liten gruppe: mennesker med pengemakt og definisjonsmakt. Det er fordi disse menneskenenes tanker og ideer er svært innflytelsesrike for menn i utviklingsland. Utviklingsindustrien er enorm, både målt i penger og i påvirkningskraft. Og utviklingsindustrien blir styrt av ideer – Notesteins ide om befolkningsreduksjon som forutsetning for økonomisk vekst er et eksempel. Hva vi tror finnes vil lede hva vi tror vi må gjøre. Dersom vi tror at menn i sør er uinteresserte eller undertrykkende, vil vi behandle dem på denne måten. Og dersom vi tror at måten å forandre dem på er å innføre mannsnormer vi oppfatter som vestlige, som ”våre” i motsetning til ”deres”, er det det vi vil gjøre.
Til syvende og sist vil institusjonene, programmene, prosjektene og politikken som er påvirket av ideer om menn i utviklingsland bevege faktiske menn i faktiske utviklingsland. Et videre spørsmål er hvilke menn de vil møte – og skape. Menneskers identitet er formbar, men prosessen er komplisert. Man kan forestille seg at noen menn i noen kontekster vil gjøre ”den gamle mannen”-modellen til en selvoppfyllende profeti – kanskje i motstand mot det både det vestlige kunnskapssystem og de selv oppfatter som en innføring av et vestlig ideal? Noen menn i noen kontekster vil kunne omfavne moderniseringsforsøket som frigjørende og verdifullt, mens andre vil leve livene sine uten hensyn til det vestlige kunnskapssystem, muligens fordi verken ”den gamle mannen” eller ”den nye mannen” beskriver hvordan de selv, og kvinnene, ønsker å fungere sammen.
(Artikkelen ble opprinnelig publisert på masterbloggen.no)
