Mange menn elsker gravemaskiner. Hva er galt i det?
Gjermund Skaar, kampanjeleder hos Reform, blogger om at menn må slutte å skamme seg.
Da min kollega Lina jobbet i barnehage, var det en liten gutt som nektet å våkne. Han sov så tungt at man kunne holde ham opp etter anklene uten at han beveget et øyelokk. En dag kom pappaen til barnet inn midt i et av Linas oppvåkningsforsøk. Men istedenfor for å anklage min kollega for barnemishandling, smilte pappa lurt, lente seg inn mot gutten og hvisket et enkelt ord inn i øret: «Gravemaskin».
I løpet av et sekund var gutten våken og de var klare til å dra. «Eneste problemet med dette», sa pappa til lyden av iltre rop om «gamasin! Gamasin!», «er at vi må nå kjøre en omvei for å finne en gravemaskin».
Jeg vokste aldri fra gravemaskinen. Jeg innrømmer det. Og jeg er ikke den eneste heller.
Fra togstasjonen min kan jeg hver morgen se bort dit hvor de bygger ny tunell i Sandvika. Der kjører menn med hjelmer store maskiner. De har brukt masse dynamitt for å lage hull i fjellet. Nå holder de på med betong og andre tunge ting. Vi er flere som står der, hver morgen. Uansett om jeg reiser tidlig på jobb eller sent er det noen som står og titter. Og ja, det er utelukkende menn. Vi titter, fordi vi ikke tør å stirre. Vi skammer oss visst.
Det å like gravemaskiner er liksom blitt litt feil. Det er et tegn på at de ansatte i barnehagen min ikke kan ha lest Gender Loops eksempelsamling om praktisk likestillingsarbeid i barnehagen, og at jeg fra barnsben av er blitt hjernevasket inn i dinosauraktige kjønnsstereotyper. Jeg liker å se på meg selv som en moderne og likestilt mann, men med en gang det dukker opp et stort, motorisert kjøretøy (fortrinnsvis med skuff, kran og/eller vannslange) er det ikke et fnugg av metro å spore i meg.
Kommer denne fasinasjonen naturlig, eller er menn opplært til å like store maskiner? Jeg tror nok det siste, all den tid vi gutta får vår første lekebil før vi kan si bil, og alle forventer at vi skal leke med biler i sandkassa, opp til det mannlige felleskapet i en garasje, rundt snøfreseren, eller i marinaen når båten skal på vannet.
Men jeg synes ikke menn skal unnskylde seg mer. Jeg ser på gravemaskiner, og jeg er stolt av det. Jeg vil ikke ha flere vitser om «menn og verktøykassene deres», eller «det ikke gutten som blir eldre, det er leketøyet som blir dyrere». Det er blitt legitimt å mobbe det maskuline, og å anse menns interesser som bakstreverske og barnslige. Dette vil jeg ha en slutt på.
Dessuten synes jeg vi i stedet bør rette søkelyset mot damene som står og er fornuftige i andre enden av perrongen. Vi er ikke dumme som stirrer, de er dumme som ikke gjør det. De sprenger med dynamitt! Inne i fjellet! Aner dere hvor kult det er? Hallo!
