Snorre var far til en jente på 16 år. Snorre hadde vært skilt i 4 år fra jentas mor. Kontakten mellom Snorre og barnemoren hadde vært utfordrende. Deres relasjon var konfliktfylt, og dette fikk ofte konsekvenser for Snorre og datterens relasjon. En hendelse som hadde vært ekstra vond var når datteren skulle konfirmeres. Snorre og barnemoren bestemte seg “for å svelge noen kameler” og forsøke å ha en tale til datteren deres sammen. Rett før konfirmasjonen endret moren holdning og sa at hun ikke ønsket det likevel. Snorre foreslo at han kunne gjøre det alene for dem begge, men det ville hun ikke. Det ble til at han ikke fikk lov til å holde tale og han følte at han satt der som en marionett i konfirmasjonen til sin egen datter, mens eks-svigerfaren og eldstesøstera til mor fikk holde tale. Snorre skrev et kort til datteren hvor han sa at han var glad i henne.
På familievernkontoret hadde Snorre holdt seg rolig og forsøkt å forklare situasjonen deres så objektivt som mulig. Mor derimot gråt og hadde mange følelsesuttrykk. Snorre opplevde at morens følelsesuttrykk fikk forrang for hans saklige forklaringer. Han prøvde å forklare hva situasjonen gjorde med ham og hvordan han følte at grunnen falt ut under ham. Snorre forsøkte å fortelle så rolig som han kunne. Terapeuten tolket hans beherskede uttrykk som at han ikke var påvirket av situasjonen og fikk dermed ikke noe gehør for det. Det var mor som ble trøstet, og Snorre klarte ikke å kommunisere hvor vanskelig det var for ham.
Etter hvert fikk de separat mekling. Snorre hadde vært tydelig på at han ønsket det. De felles møtene hadde ikke vært noe særlig fruktbare og mors bekymringer ble som oftest tema, ikke Snorres. I den separate meklingen hadde Snorre fått god kontakt med terapeuten. På et tidspunkt hadde terapeuten fortalt Snorre at “han var god nok”. Det rørte Snorre og han begynte å gråte. Ingen hadde fortalt han at han var en god nok forelder. Han hadde vært så opptatt av konflikten og at hans rettigheter som far skulle bli ivaretatt. Snorre hadde nesten glemt det viktigste, datteren deres, hvordan de skulle få til å opprettholde en god relasjon og ivaretakelse av egen psykiske helse.
Han hadde flere ganger tenkt på de fedrene som skrev hissige kommentarer på facebook. Snorre hadde forståelse for de fortvilte fedrene som var sinte fordi de følte seg ignorert, glemt og avfeid. Om han ikke hadde møtt den ene mekleren som så ham, så hadde det ikke vært utenkelig at han ville blitt en av de.
Refleksjonsspørsmål
Hvordan kan man som terapeut møte fedre som gir uttrykk for å være mest opptatt av egne rettigheter?
