Nils og Sara hadde vært skilt i to år. De hadde to barn, en jente på 8 år og en gutt på 10 år. Nils hadde gått med på å gi mor hovedomsorgen for deres to barn, og selv bli samværsforelder. Det hadde vært mange runder hos familievernet, og til slutt var de nødt til å komme frem til en avtale før noen tok skrittet videre til retten. Nils hadde tenkte at dette var det beste utfallet av en slik avtale. Det hadde vært mange konflikter, og det å få til et reelt og godt samarbeid med mor var bare å glemme. Møtene hos familievernkontoret hadde i grunn bare vært med på å opprettholde og sementere det allerede høye konfliktnivået dem imellom. De kom ingen vei.
Nils fikk samvær annenhver helg og halvparten av sommerferiene, og betalte barnebidrag. Han følte det som en dobbel straff. Han mistet ikke bare den daglige kontakten med barna, han måtte i tillegg betale for det. I meklingsmøtene hadde han mistet troen på egne foreldreegenskaper. Kanskje det faktisk var sånn at mor var en bedre egnet omsorgsperson enn ham. Det var ingen som hadde argumentert for at han skulle få hovedomsorgen. Det var kanskje slik som de hadde sagt på familievernkontoret, at tilknytningen mellom barn og mor var sterkere enn den han selv hadde. Og barnas beste var han jo tross alt enig i at var det absolutt viktigste.
Men han angret. Han angret på at han hadde latt seg selv bli med på en slik avtale. Gleden var alltid stor når det var hans tur til å ha barna, men sorgen ble desto større når de skulle reise tilbake til mor. Han skulle ønske at noen på familievernkontoret hadde snakket med ham alene. Gitt ham veiledning og støtte i hvordan han skulle håndtere situasjonen og bearbeide sorgen over å miste den daglige kontakten med barna. En kompis av Nils foreslo at han oppsøkte hjelp til å sortere noen tanker. En gang hadde han sagt til Nils “Vi mannfolk er ikke flinke til å åpne oss og snakke om ting, så vi går jo i det stille og lar ting gnage”. Det var en beskrivelse Nils kjente seg igjen i.
Nå hadde den eldste sønnen deres på 10 år begynt å gi uttrykk for at han ønsket å være mer hos Nils. Sønnen hadde sagt til Nils at “jeg har mer lyst til å være mer hos deg pappa, men mamma sier at sånn er det bare”. Nils ble overlykkelig, og tenkte på hvordan han kunne få til en ny avtale med mor. Han var villig til å fortsette å betale det avtalte barnebidraget selv om han fikk mer samvær med sønnen. Når alt kom til alt så brydde han seg ikke om pengene, og ville ikke at det skulle være en hindring for at mor skulle tillate mer samvær.
Det ble nye runder hos familievernkontoret. Nils kalte inn til mekling selv og var sikker på at når sønnen selv hadde uttrykt at han ønsket å være mer hos ham, måtte de komme fram til en ny avtale. Barnets beste var jo det viktigste. I møtet hevdet mor at sønnen deres ikke hadde gitt uttrykk for å ville være mer hos far, og at den nåværende samværsavtalen bidro til at hennes økonomi gikk rundt.
Refleksjonsspørsmål
Kan barnebidrag påvirke samværsavtaler?
