Siste ukes diskusjoner tydeliggjør at likestillingskamp fortsatt er kvinnekamp. Kvinner krever menn med på banen for likestilling – men kvinnens posisjon på hjemmebane skal i liten grad utfordres.
Nina Jon, seniorrådgiver på Reform, blogger om pupper og Audun Lysbakken.
For et par uker siden var jeg i Tsjekkia og deltok på en konferanse om aktivt farskap. Å komme fra Norge og legge frem vårt regelverk om fødselspermisjon og fedrekvote er som å komme fra en annen verden. At permisjonsordningen vår er raus og langvarig er nå en ting, men historien om fedrekvoten er den som gjør sterkest inntrykk.
Det krevde stort politisk mot å innføre fedrekvoten: ”De kommer ikke til å være sammen med barna sine, de kommer bare til å gå på elgjakt” ble det fnyst både i avisene og rundt lunsjbordene da 4 uker pappapermisjon ble innført i 1993. Så feil kan man altså ta. Den største endringen i mannsrollen siden 1970-tallet har uten tvil vært endringen i farsrollen. For unge fedre i dag er det en selvfølge å være nærværende og tilstedeværende for sine barn på en helt annen måte enn generasjonen før. Og de vil mer enn å utføre oppgaver som mating og bleieskift på mors bestilling og premisser – de vil selv kunne lese babyens behov.
Det var nettopp tvangen i fedrekvoten som ble fedrenes frihet! Suksessen med fedrekvoten er at den er en ferdigforhandlet rettighet for far. Ferdigforhandlet overfor arbeidsgiveren – men ikke minst ferdigforhandlet overfor mor.
Oppstandelsen som nå har rammet Audun Lysbakken når han lanserer boken sin “Frihet, likhet, farskap” demonstrerer dette med all tydelighet. Så sterkt rabalder som hans utsagn har vakt skulle man tro ministeren nå lanserte noe som krever politisk mot i størrelsesorden som innføring av kvoten var. Men viser Lysbakken nå stort politisk mot?
Lysbakken tar til orde for at det må være rom for at noen velger å prioritere ned amming og prioritere opp andre hensyn som likestilling, fars mulighet til å være sammen med barnet, mors karriere, og stressnivået i familien. Dessuten skal permisjonen tredeles, sier Lysbakken. Det oppfattes som at pappa blir satt opp mot pupp og ragnarok slippes løs.
Men dette er ikke et forslag om tre like deler. Far får ikke mer permisjon med modellen som lanseres nå, og mor får ikke mindre. Grepet nå er å få på papiret at mor også har 12 uker som lovfestet hennes, for det er visst mange kvinner som synes det er urettferdig at bare fedre har «kvote». I tillegg handler det om å tydeliggjøre for alle at den største delen av permisjonen på 20 uker ikke er mors slik det i praksis blir oppfattet av de fleste, men noe familiene står fritt i å dele. Politikerne har alltid håpet at ved å gi fedrene en kvote, skal de på egen hånd ta mer. Men det er det bare et mindretall som gjør. Og det handler om at far ikke får/ber om mer når det må forhandling til.
Siste ukes diskusjoner tydeliggjør at likestillingskamp fortsatt er kvinnekamp. Kvinner krever menn med på banen for likestilling – men kvinnens posisjon på hjemmebane skal i liten grad utfordres.
Reform har sammen med mange andre etterlyst en reell 3-deling av permisjonen i lange tider. Spørsmålet er om det finnes så stort politisk mot som kreves for å kunne ta flere av permisjonsukene fra mor for å gi dem til far. Så langt har så å si alle uker med fedre permisjon blitt lagt til de eksisterende uker. Ingen politiker tør å ta mange uker fra mor. Heller ikke Lysbakken. Og med det ramaskriket mange norske damer møter han med er det kanskje heller ikke så rart.
At likestillingstiltak har en pris for menn tar vi for gitt at de skal tåle. Men da må vi også godta at noen tiltak koster kvinner noe. Å prioritere å få far til å utvikle en nær omsorgsrolle for barna sine gir store gevinster for far, for mor og ikke minst for barna. Har det en pris bør alle være villige til å betale den – også kvinner!
