“Voldtekter angår ikke meg, for jeg voldtar ikke” sa en mann til meg her forleden. Det fikk meg til å gruble over mitt eget forhold til voldtekt. Jeg møter jo mye vold og seksuelle overgrep i min jobb som rådgiver og terapeut. Men hva med mine andre roller?
Seniorrådgiver og terapeut Bjørn Løvland blogger om hvorfor voldtekt angår menn.
Jeg er kjæreste. Og jeg har vært i andre kjæresteforhold tidligere. Jeg har hatt en kjæreste som har vært utsatt for voldtekt. Det var mange år før jeg møtte henne, men hun slet med ettervirkningene av voldtekten lenge etterpå. Jevnlig gikk hun i terapi. Og jeg husker jeg ble sint og lei meg når jeg hun fortalte meg om voldtekten hun hadde opplevd. Jeg har også hatt en kjæreste som har vært utsatt for en annen form for seksuelt overgrep. Hun også var preget av det lenge etter at overgrepet hadde skjedd. Og ettervirkningene var mye jævligere og langvarige enn jeg kunne forestille meg. Jeg kan med sikkerhet si: voldtekt preget jentene jeg var glad i, det preget meg og det preget forholdet mellom oss.
Jeg er kamerat. En av mine kamerater har en kone som har vært utsatt for en voldtekt. Jeg husker godt hvordan kameraten min var da han fortalte meg om det. Han var rasende, jævlig trist og fortvilet. Og jeg følte meg maktesløs. En annen av kamerat fortalte meg en annen historie: Han og hans kollegaer satt i lunsjrommet i verkstedet der de jobbet, da en av de kvinnelige sommervikarene kom inn i rommet. En av de rundt bordet utbrøt: “Jøss, sjekk de “hyllene” på den dama der!” Det vrengte seg i min kamerat. For det var hans datter som kom inn i rommet.
Jeg er bror, sønn og onkel. Om min søster, mor eller niese har blitt voldtatt eller opplevd overgrep, hadde jeg blitt temmelig forbanna og opprørt. Og når jeg hører om voldtekt eller annen form for vold i byen min familie bor i, så tenker jeg: «Håper ikke min familie er rammet.»
Og så er jeg bekjent med over ti jenter som jeg vet har vært utsatt for voldtekt eller andre former for seksuelle overgrep.
Og jeg er mann. En kveld for noen år siden skulle jeg hente noen ved et busstopp. Jeg gikk litt i egne tanker og gledet meg. Plutselig ble jeg oppmerksom på en kvinne foran meg. Hun hadde tydeligvis hørt meg en stund, for hele kroppsspråket hennes og måten hun så seg bak skulderen på fortalte meg at hun var redd meg. Først når jeg hadde gått over gaten så jeg at hun slappet av. Det var en kjip opplevelse både for henne og meg.
Flere menn enn meg har kjent på usikkerhet om hva de kan gjøre for å forhindre voldtekt. Da det i løpet av en kort periode ble anmeldt mange overfallsvoldtekter i Oslo, var det mange fedre som kontaktet meg på Reform. Spørsmålet de stilte var omtrent følgende: «Min sønn er en ordentlig ung mann som behandler alle med respekt. Jeg har snakket med han om mye, men ikke om det å forstå en jentes grenser. Hva bør jeg si til han for at han ikke legger seg nyforelsket og våkner opp som en voldtektsmann?»
Joda, voldtekter og seksuelle krenkelser angår meg selv om jeg ikke begår dem selv. Mange tenker på voldtekt som et «kvinneproblem», fordi den store majoriteten av utsatte er kvinner. Men voldtekt er jævlig for oss menn også, og arbeid mot voldtekt angår hele samfunnet. I forrige uke lanserte forfatterne Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse boken «Bak lukkede dører – en bok om voldtekt». Det er en viktig bok, også fordi den viser hvorfor voldtekt ikke kun angår offer og overgriper, men er noe vi alle må tenke på, og arbeide for å forebygge.
