KRONIKK: Ikke alle menn har makt og penger. Noen er tvert om temmelig marginaliserte, og opplever å ha tapt på likestillingen mellom kjønnene.
Are Saastad, daglig leder i Reform – ressurssenter for menn. Kronikk publisert i Dagbladet
Likestilling er selve grunnlaget for velferdsstaten. Ulikhet skaper utrygghet, spenninger og sosial uro, som igjen kan føre til stor samfunnsmessig skade. Det gjelder ikke bare økonomiske forskjeller, men også ulikeverdig status på grunnlag av rase, tro, legning eller kjønn. For en del menn er likestilling likevel ikke et begrep med positive assosiasjoner. De opplever tvert om å ha tapt på likestillingen. Det betyr ikke nødvendigvis at det er slik, og vi vet at mange andre samfunnsmessige forhold også kan ha bidratt til følelsen av tap. Noen lar dette få utløp i frykt og hat rettet mot innvandrere, mens andre legger skylden på likestillingen. Å ta dette på alvor betyr ikke å være mot innvandrere, eller mot likestilling. Noen menn oppfatter likestilling som synonymt med kvinners kamp mot menn. Ganske mange opplever nok at det er ulovlig å sette spørsmålstegn ved likestillingsprosjektet. I en undersøkelse svarte 64 prosent av mennene at likestillingen mellom kjønnene har kommet langt nok. Enda flere svarte at arbeidet for likestilling er mest for de vellykkede.
Slike oppfatninger kan få næring av at nyanseringer gis lite rom i den offentlige debatten. Det er helt nødvendig å nyansere. Det sies for eksempel stadig at menn må slutte å sutre. Dette følges gjerne opp med å fastslå at menn fortsatt har storparten av maktposisjonene i næringslivet, i politikken og i media, og at menn på tross av lov og forskrift fortsatt har solid flertall i bedriftenes styrer. Selv om vi i et kortsiktig historisk perspektiv har sett en rask utvikling mot likestilling også på disse arenaene, så er det som sies helt korrekt: Fortsatt er det flest menn som sitter med makt. Men langt fra alle menn gjør det. Det finnes også dem som faller langt utenfor dette bildet, fordi de systematisk taper. Menn topper ikke bare statistikkene for samfunnets lederposisjoner, de er på toppen også i statistikkene for selvmord, alvorlige psykiske lidelser og rusmisbruk, i statistikkene for trafikkulykker og tidlig død, i kriminalstatistikken, i voldsstatistikken, i statistikken for langtidsledighet og i statistikken for barnløshet.
Mennene i disse belastende statistikkene er i svært liten grad de samme som tjener millioner, og de sitter ikke som ledere i næringsliv, media og politikk. De er sosialt og økonomisk plassert et helt annet sted, gjerne kombinert med andre former for utenforskap, som å tilhøre en etnisk eller seksuell minoritet. Menn med lav sosioøkonomisk status taper på noen områder også langt mer enn kvinner i deres eget sosiale sjikt. Det kan leses med alarmerende tydelighet i statistikken for levealder. Situasjonen i Oslo er det klareste eksemplet. Menn med lav inntekt, bosatt på deler av Oslos østkant, lever ikke bare opp til 13 år kortere enn menn med høy inntekt bosatt i deler av Oslo vest — en forskjell som nærmest er himmelropende i seg selv. Disse mennene lever også betydelig kortere enn lavtlønte kvinner bosatt i Oslo øst. Mens levealdersforskjellen er liten mellom kvinner og menn på vestkanten, er den anselig mellom menn og kvinner på østkanten. Det faktum at det ikke finnes kjente biologiske årsaksfaktorer til at menn skulle leve kortere enn kvinner, men likevel gjør det, burde i langt større grad fått oss til å reagere. I stedet tar vi situasjonen for gitt. Hadde vi gjort det om dette rammet kvinner, og ikke menn?
I likestillingsdebatten snakker de fleste i politisk korrekte termer om at også menn har utfordringer. Ofte trekkes det fram at gutter blir dagens skoletapere. En slik utvikling er det selvfølgelig ingen som forsvarer. I altfor liten grad gjenspeiles enigheten i tiltak for å forhindre at gutter fortsetter å falle ut av skolen, med de livslange følgene det kan gi for muligheten til å etablere seg i arbeidsmarkedet, og i stor grad også på ekteskapsmarkedet. Reform har i mange år påpekt den påfallende mangelen på vilje og evne til å gjøre noe med den systematiske kjønnsmessige skjevheten i norske barnehager og skoler. På tross av at guttene beviselig taper mest på dagens utdannings- og oppvekstpolitikk, opprettholdes en ensidig forståelse av jenter som de trengende. Foruroligende mange gutter og menn mangler grunn til å prise det likestilte norske velferdssamfunnet, simpelthen fordi de ikke har realistisk utsikt til noensinne å delta fullt ut i det. Bekymringsfullt lite gjøres for å rette dette opp. Det gjenspeiles i likestillingsdebatten, som stort sett domineres av vellykkete, velutdannete og velbeslåtte kvinner og menn.
De mennene som faktisk ikke har det så bra, må også gis en stemme — selv om vi ikke alltid liker holdningene deres. Reform ser det som viktig å lytte, og arbeide for tiltak som medfører at færre faller utenfor. Dette er ikke å sutre på vegne av menn. Det er å bringe likestillingsprosjektet videre.
Se også Are Saastad i debatt om kronikken i Dagsnytt 18 torsdag 6. september
