Menn har i forsvinnende grad egne likestillingsbehov dersom offisiell likestillingsretorikk skal legges til grunn. Et godt eksempel på dette fikk vi da Kulturdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) avholdt sin høyt profilerte nasjonale likestillingskonferanse i mars 2021. Konferansen hadde tittelen «Likestillingskonsekvenser av koronapandemien». I invitasjonen ble temaet utdypet til å omhandle konsekvensene pandemien og myndighetenes tiltak hadde fått for likestilling i et kjønnsperspektiv, både nasjonalt og globalt.
Invitasjonen til konferansen kom på et tidspunkt da pandemien traff landet på det hardeste, med strenge restriksjoner for sosial kontakt og påbud om hjemmekontor. Ingen fysiske arrangementer fikk finne sted.
Programmet for den digitale konferansen ble offentliggjort omtrent samtidig med at Reform leverte Bufdir en 14 siders rapport om konsekvensene av pandemien for utsatte grupper av menn. Et av våre hovedpoenger var hvordan den økende isolasjonen rammet enslige menn, og de store skadevirkningene langvarige restriksjoner kunne få for dem. Vi påpekte det påfallende svake fokuset på ensliges situasjon fra statsministeren, helseministeren og ulike ledere fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, som på denne tiden opptrådte i ukentlige pressekonferanser. Våre bekymringer ble underbygget av undersøkelser om menns særlige utsatthet, og direkte erfaringer i møte med menn i krise.
I forkant av likestillingskonferansen mottok Reform en forespørsel om vi kunne tenke oss å lage en to siders plakat som kunne avspilles i for- og etterkant av arrangementet. Dette takket vi ja til. Jeg påpekte samtidig det som så ut til å bli et program uten oppmerksomhet om menns situasjon, og tilbød arrangørene deltakelse fra Reform som landets fremste ekspertmiljø på menn og likestilling. Om ikke mannsperspektivet blir tydelig framhevet, vil det erfaringsmessig bli glemt, skrev jeg.
I svaret takket arrangørene for påminnelsen. De forsikret meg at de var opptatt av tematikken: «Med hele seks menn på programmet i år (det ble inkludert én til i forrige uke), er vi sikre på at vi klarer å ivareta et mannsperspektiv». Jeg fikk vite at menns situasjon blant annet ville bli sikret ved at direktøren for sinnemestringstilbudet Alternativ til vold, Marius Råkil, skulle være blant innlederne. Mannsperspektivet var derved på plass. Det var underforstått i svaret at det ikke var behov for et innlegg fra Reform.
Jeg ga meg ikke helt, og påpekte at antallet menn ikke ville være noen garanti for et mannsperspektiv. Råkil, som Bufdir hadde trukket fram, er en god fagmann, og Alternativ til vold er en utmerket organisasjon som bryr seg om menn. Men når de gjør det, skrev jeg, er det primært ikke ved å se på menn som utsatt gruppe, men som utøvere av vold i nære relasjoner. Gutter og menns utfordringer under pandemien går langt ut over dette.
Siden dette skulle være en nasjonal konferanse i en svært spesiell tid, så ville et manglende mannsperspektiv kunne bety tap av en viktig mulighet til å endre politisk tenkning og praksis for noen særlig utsatte og marginaliserte grupper i befolkningen.
Sånn går no’ dagan
Konferansen gikk som planlagt. Av 16 innledere var seks menn. To av de mest profilerte var kronprins Haakon, som åpnet konferansen med å snakke om kvinners utsatte posisjon under pandemien, og likestillingsminister Abid Q. Raja, som i tillegg til å snakke om kvinners generelt vanskelige situasjon, også påpekte minoritetskvinnenes særlige utfordringer. Deretter snakket statsminister Erna Solberg om hvordan pandemien hadde rammet jenter og kvinner hardt, og at koronasituasjonen kan gi langvarige tilbakeslag for kvinners rettigheter.
Bufdirs direktør, Mari Trommald, understreket sin bekymring for kvinner, jenter og mennesker med funksjonsnedsettelser. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm la på sin side vekt på den digitale volden jenter blir utsatt for, og viktigheten av å jobbe systematisk for at minoritetskvinner kan tilbys meningsfylt arbeid og aktiviteter.
Jeg lyttet også til Marius Råkil, som deltok i ett av flere paneler under konferansen. Råkil snakket klokt om vold i nære relasjoner, men koplet temaet i liten grad til likestilling og kjønn. I den grad han gjorde det, så gjaldt det kvinner.
Når det politiske og forvaltningsmessige styringsnivået i så stor grad tviholder på en tradisjonell forståelse av likestillingssituasjonen, er det god grunn til å være engstelig for om andre aktører innenfor likestillingsfeltet spores til å tenke annerledes.
(Teksten er et utdrag fra kapittelet “KVINNEBEVEGELSEN: Lidende – eller ledende?”, hentet fra boken “Usynlige menn. Et nytt perspektiv på norsk likestilling” (Dinamo Forlag, 2022). Gjengitt med tillatelse. Eventuell videre bruk må alltid oppgi originalkilde.)