fbpx
Print Friendly version of featured image

Metoo: Revolusjonen som ble til et musepip?

I september deltok jeg på konferansen #METOO: Moving Forward i Reykjavik. Konferansen ble arrangert av den islandske regjeringen, Nordisk Ministerråd og universitetet i Reykjavik.

Jeg kom til å tenke på dette, når det nå igjen er debatt om metoo og likestilling i norske medier. Forfatter Øystein Stene skrev nylig dette i sin Ytring Feminisme mot likestilling på NRK:

«I kjølvannet av metoo vil nye, toneangivende feminister heller fastholde stereotypier og mane til opprustning mellom kjønnene, fremfor å prøve å nyansere og forstå: Kvinnen er utsatt, mannen privilegert, alle andre innspill er en trussel mot denne fortellinga.»

Det ble sagt at arrangementet på Island var det største etter utbruddet av metoo-skredet i 2017. Den samlet rundt 800 deltakere, fra hele verden.

Programmet varte over tre dager. Det besto av plenumsforedrag og parallelle seminarer, der en mengde temaer knyttet til seksuell trakassering ble tatt opp og diskutert.

Det var røffly 90 % kvinner som deltok. Det gjorde slett ikke konferansen uinteressant. Det er jo heller ingen tvil: Det er først og fremst kvinner som kan fortelle om uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering.

Men det lave antallet menn bør likevel bekymre arrangørene – og oss andre.

Metoo-kampanjen har gitt stemme til tusenvis av arbeidende kvinner som har fått livene sine ødelagt av tafsing, klåing, overgrep og undertrykkelse.

Metoo har også – på sitt beste – gitt rom for at også skeive, funksjonshemmete, etniske minoriteter og menn utsatt for seksuell trakassering har kunnet løfte sin sak.

Men selv om det finnes gode eksempler på at trakasserte menns stemme er blitt løftet fram av metoo, så tilhører det sjeldenhetene. Metoo assosieres til å være av kvinner, for kvinner.

Det ble på ingen måte endret med denne konferansen. For ingen – ingen – av programpostene refererte til menn som utsatte. Menn figurerte, både i innlegg og fysisk på scenen – men da så og si bare i rollen som utøvere, eller som menn som stiller seg solidarisk med kvinner som utsettes for trakassering.

Jeg problematiserte dette i et-par tre sammenhenger underveis, og skrev om det på Facebook.

Noe av det jeg skrev kan leses her. Og her.

Noen har kalt metoo-kampanjen en revolusjon, der ingenting senere kan bli det samme. På det mest euforiske har jeg hørt skolerte historieprofessorer få seg til å sidestille metoo med den franske og den industrielle revolusjon – altså bevegelser som har etterlatt varige politiske, sosiale og kulturelle endringer over det meste av verden, på et dypt og grunnleggende samfunnsmessig plan.

I den grad dette hadde vært ønskelig (revolusjoner har alltid sine mindre positive sider, som vi vet), så er det åpenbart fullstendig feil. For selv om kampanjen i starten fikk svært mye oppmerksomhet, også fra ledende politisk hold i Norge, er det i dag lite reelt engasjement å spore.

Tidligere likestillingsminister Linda Hofstad Hellelands proklamasjon fra januar 2018 om at systematisk arbeid mot seksuell trakassering må fortsette når medienes søkelys er borte, ble avløst av en raskt dalende interesse både fra henne og resten av det politiske establishmentet for temaet da mediene, etter rundt et halvt års tid sluttet å bry seg nevneverdig om saken.

Politisk unnlatelse er én ting, og pinlig i seg selv – men et viktigere spørsmål å stille er om metoo også har spilt seg selv ut over sidelinja. En viktig grunn til at kampanjen så lett ser ut til å kunne avfeies, er ganske sikkert at den ikke har klart å bli særlig universell.

Dette tar Øyvind Stene helt betimelig opp i sin Ytring.

Stene ble umidderlbart angrepet av bloggeren Lene Wikander, som i innlegget Vi er ikke mammaen din! utsetter ham for omtrent alle de hersketeknikkene kvinner selv har sloss så innbitt imot, når de har kommet fra menn. Her er et eksempel:

«Det er ikke feministers ansvar å adressere menns utfordringer. Det er ikke feministers jobb å passe på deg, Stene. Vi er ikke mammaen din. (…) Hvis du er så bekymret for menn og unge gutter i Norge i dag, foreslår jeg at du gjør noe med det annet enn å bruke det som påskudd til å sutre over tap av dine privilegier.»

Wikander møtes heldigvis av språkforsker Helene Uri, som i kronikken Ikke min feminisme slår fast at Wikander ikke snakker for henne:

«Jeg trodde jeg var feminist fordi jeg tror på likhet mellom kjønnene. Det betyr at man ikke skal glemme at kvinner som trakasserer menn, finnes, de også. Det betyr også at man ikke skal slippe lettere unna fordi man er kvinne.»

Sannsynligvis snakker Wikander på vegne av ytterst få. Reform har gjennom årene sett mange eksempler på kvinner som bryr seg om utsatte menn, både politisk, profesjonelt og som medmennesker.

Det er dessverre ikke disse kvinnene som blir gitt rom for å definere bevegelser som metoo.

Selv om metoo langt på vei har sporet av, er det både i kvinners, menns og og alle andre trakassertes interesse at kampanjen forstetter.

Skal det skje, må feminister selv ta oppgjør med ensrettingen som metoo-konferansen på Island i september var nok et uttrykk for.

Are Saastad Are Saastad

Are har ledet Reform siden 2012. Han har bakgrunn fra psykiatri og helsevesen, og har lang erfaring som faglig tillitsvalgt, forfatter og samfunnsdebattant. Are har jobbet journalistisk og blant annet vært ansatt i Rådet for psykisk helse og i Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatrien.

Meld deg på Reforms nyhetsbrev

Vi sender jevnlig ut nyhetsbrev med samfunnsrelevante kommentarer, nyheter, med mer.

Close Menu Icon