Det har skjedd store endringer i foreldreskap og farskap de siste tretti årene, der det det å få barn i større grad er blitt et opplevelses- og kunnskapsfelleskap i parforholdet. Etter hvert er det også kommet betydelig forskning som viser at denne mer likeverdige rollen også har en effekt for barns helse og utvikling.
Forskningsfeltet – og derved også velferdsstatens instrumenter – har likevel en tendens til å henge etter med å oppdatere seg i takt med raske endringer i sosiale realiteter. Samfunnsforskerne Gunn Elisabeth Birkelund og Trond Petersen (2005) kommenterer etterslepet på det sosialpolitiske området slik:
”Velferdsstaten er kjønnskonservativ i den forstand at den i en rekke velferdsordninger bygger opp under mor-barn-relasjonen. (…) En kvinnevennlig statsfeministisk politikk har bygget opp under morsrollen, og har ikke med samme kraft fremmet far som omsorgsperson” (s. 148-149)
Det er naturlig at en nasjonal faglig retningslinje om svangerskapsomsorgen i første rekke knytter seg til medisinske, psykologiske og sosiale forhold rundt den gravide og hennes kropp. Reform har ikke noe ønske om å endre dette hovedfokuset. Samtidig er det viktig å sørge for at fedre/partnere er trukket inn der dette er relevant.
Våre forslag til endinger og forbedringer knytter seg til hvordan helsepersonell kan støtte opp om fars/partners rolle for den gravide, det kommende barnet og far/partner selv, i denne livsfasen.
