Tirsdag 31. mai deltok jeg på Kultur- og likestillingsdepartementets åpne innspillsmøte om mandatet til det nye Mannsutvalget.
Det er all grunn til å rope hurra for denne satsingen. Debatten som nå pågår rundt Mannsutvalget, gir samtidig grunn til bekymring.
Om ikke så lenge, sannsynligvis før sommeren, vil det nye utvalget bli nedsatt, og få sitt mandat.
På innspillsmøtet i mai holdt jeg et av de to faglige innleggene (det andre ble holdt av likestillingsombud Bjørn Erik Thon).
Etter dette fulgte en rekke flotte innspill fra organisasjoner, fagmiljøer og enkeltpersoner.
I mitt innlegg pekte jeg på at det er 31 år siden Norge sist hadde et tilsvarende utvalg.
Mannsrolleutvalget, som avga sin innstilling i 1991, foreslo den kanskje viktigste likestillingsreformen vi har hatt i moderne tid: pappapermen, altså fedrekvoten i foreldrepengeordningen.
Effektene av dette politiske grepet kan rett og slett ikke undervurderes.
Ferdekvoten har blant annet bidratt til at kvinners yrkesdeltakelse har økt fra 63 prosent i 1993 til 69 prosent i dag. Menns yrkesdeltakelse har økt fra 74 til 75 prosent. Det tilsvarer en redusert forskjell fra 11 til 6 prosent mellom kjønnene, og 7 prosent flere i arbeid totalt.
Fedrekvoten har også gitt store samfunnsøkonomiske gevinster. Og selv om flere kvinner enn menn jobber deltid, så fortsetter arbeidstiden å øke for mødrene, mens den går ned for fedrene – særlig småbarnsfedrene.
Tidsbruksundersøkelsene viser også at mens kvinners bruk av tid på omsorgsarbeid i familien går ned, så øker menns tid på det samme.
Vi har rett og slett fått mye mer likestilling.
På innspillsmøtet sa jeg at det nye Mannsutvalget ikke må sette seg lavere mål enn dette.
Likestillingen er langt fra i mål. Menns underrepersentansjon som brukere av helsetjenester og nedvurderingen av menn som omsorgsgivere, særlig etter samlivsbrudd, er to eksempler. På noen områder går utviklingen også feil vei, som gutters økende frafall i skolen.
Det nye Mannsutvalget må derfor gis tung fagkompetanse på disse områdene.
Jeg understreket at Mannsutvalget må ha rammer og ressurser til å kunne gjøre en like grundig jobb som Mannsrolleutvalget gjorde. Det nye utvalget må med andre ord få et gjennomarbeidet mandat, en god sammensetning og en tydelig ledelse.
Jeg la til: Om Mannsutvalget flopper, vil det kunne ta 31 nye år før vi får en ny sjanse. Det har vi ikke råd til.
Mannsutvalget ligger ikke an til å floppe.
Likestillingsminister Anette Trettebergstuen har lagt mye prestisje i utvalget, og det er satt av midler på statsbudsjettet. Jeg tror på denne satsingen.
Men noen faremomenter er å se. Flere av dem har dukket opp i media i dagene etter innspillsmøtet i mai.
Noen ser blant annet ut til å mene at Mannsutvalget bare skal være for menn. Et slikt syn baserer seg etter min mening på en misforståelse av hva likestilling er.
Like lite som kvinners likestilling er noe ikke menn skal bry seg med, er menns likestilling et domene kvinner skal holde seg unna.
De aller fleste kvinner støtter at likestillingen skal omfatte menn. Et stort flertall kvinner ser dessuten ut til å være glade i menn, og har nære relasjoner til oss.
(Fun fact: Om lag halvparten av Reforms følgere på Facebook er kvinner. De gir oss likes og deler våre innlegg.)
Klart vi vil ha kvinner med på laget i dette arbeidet!
Derfor var det også så viktig at alle som måtte ha en mening om hvor skoen trykker “likestillingsmessig” for gutter og menn, ble invitert til innspillsmøtet i mai.
Likevel mener noen at (for) mange kvinner tok ordet. Det stemmer for det første dårlig. Møtet ble ledet av en kvinnelig statssekretær. To mannlige innledere fulgte henne. Deretter holdt 10 menn og 7 kvinner innlegg. En av mennene holdt også et innlegg for en annen mann, som ikke var til stede.
Med andre ord; 13 “mannlige” og 7 “kvinnelige” innlegg.
Viktigere likevel, var at samtlige – også kvinnene – snakket om samme tema, med samme grunnholdning: dette utvalget er det bra at vi får.
Kvinner er ikke diskvalifisert fra å snakke om menn og deres likestillingssituasjon. Tvert om – like det eller la være: Det er et faktum at det er flest kvinner som jobber med og har kompetanse på likestilling.
Jeg reagerer derfor også på, at når mine tre gode kolleger, lederne av likestillingssentrene på Hamar (Likestillingssenteret), i Steigen (Likestillingssenteret KUN) og i Kristiansand (Senter for likestilling/UiA) skriver en fin kronikk om viktigheten for Mannsutvalget av å se på de trange rammene gutter og menn har for å velge hvordan de skal leve livene sine, så blir de raskt sablet ned – for å “bry seg”.
De tre har helt rett: valgfriheten gutter har for å velge utdanning, yrke, seksuell orientering, eller måten de kler og oppfører seg på, er ekstremt mye mindre i Norge enn den er for jenter.
Det er ikke mer feil når kvinner sier dette, enn når menn, som meg, gjør det.
Helt nylig har det kommet signaler om at Mannsutvalget skal bestå av menn. Bare menn.
Hvis dette medfører riktighet, står vi i stor fare for å både gjøre utvalget mindre kompetent enn det ville kunne bli, og dessuten – mindre politisk viktig (les; mindre farlig).
Jeg håper det nye Mannsutvalget får et mandat som gir det vide fullmakter til å undersøke hva som nå må gjøres for å sette gutter og menns likestillingsutfordringer på den politiske dagsordenen i årene framover.
Inntil videre velger jeg å også tro at departementet vil sette sammen Mannsutvalget av de “beste folka” – representanter for ulike fagfelt og interesseområder, uavhengig av om de er kvinner eller menn, eller om de skulle velge å ikke definere seg til et bestemt kjønn.
Vi trenger ikke en gutteklubb.
Blir Mannsutvalget dét, vil det stå i overhengende fare for å bli suboptimalt sammensatt. Sagt på en annen måte: faglig svakere enn det kunne ha blitt.
Forslagene fra et Mannsutvalg som bare består av menn vil også kunne avfeies som et partsinnlegg.
Det vi nå trenger er et overordnet, systematisk arbeid der resultatet vil stå seg i 31 nye år.
Minst.
