fbpx
Print Friendly version of featured image

Likestillingsalarm i koronaens tid

Når landets øverste helseadministrative myndighet sender ut forslag om å ekskludere alle over 60 fra behandling, setter de strek over et av de vesentlige kjennetegnene ved velferdsstaten Norge: forbudet mot diskriminering.

Torsdag i forrige uke snudde landet fra å være jomfruelig ubekymret for Covid-19 – koronaviruset – til å bli satt i en akutt innført, og etter all sannsynlighet langvarig unntakssituasjon.

På få timer ble Norge lukket. For mange er konsekvensene allerede dramatiske. For oss alle er framtiden mer uviss enn den var for bare kort tid siden.

Korona endrer verden, og det vi nå opplever vil prege oss i mange år framover. Torkil, min sønn, var rask til å fastslå at i hans liv – han fyller 23 i juni – så vil 22. juli og mars i 2020 være begivenheter han vil måtte snakke med egne barnebarn om, tiår fra nå.

Jeg tror han har rett. Generasjonene før oss snakket om krigen. Dette er på en måte vår krig, selv om en slik sammenlikning også fort slår feil.

Men skjellsettende tider, det er det.

Vi i Reform gjør som så mange andre, og har lagt om til hjemmekontorer, og utstrakt bruk av nettmøter. Vi har fortsatt mye å gjøre.

Jeg er også sikker på at likestilling, tross unntakssituasjonen, er avgjørende viktig for Norge, også nå.

Ja, særlig nå.

For likestilling er en umistelig verdi, som fort blir presset, i tider der overordnete helsemessige og økonomiske hensyn får nesten all plass.

Et godt eksempel på at likestillingsidealene allerede er under press, fikk vi i går.

Da lekket NRK fra et arbeidsdokument fra Helsedirektoratet, knyttet til utarbeidelsen av en prioriteringsforskrift for behandlingen av syke, i et scenario med en ekstra stor belastning på helsevesenet som følge av korona.

I dette dokumentet, der forfatter (eller forfattere) er ukjent, men åpenbart sitter i en relativt framskutt posisjon i vår øverste nasjonale helseadministrasjon, var forslaget at ett av eksklusjonskriteriene (hvem som skal holdes utenfor) til fullverdig behandling i en krise, skulle være mennesker som har passert 60.

Med andre ord; om det skulle stå mellom en koronasmittet førtiåring og en sekstiåring, så ville forslaget innebære at den siste av disse ikke skulle få plass på sykehus. Underforstått: En koronasyk sekstiåring ville bli overlatt til et lavere omsorgsnivå, med større fare for et dødelig utfall.

Forslaget ble umiddelbart imøtegått av Legeforeningen og av andre profesjonsorganisasjoner, og helseministeren var raskt ute med å si at alder ikke er aktuelt som selvstendig kriterium.

Fagfolk slo fast at en slik tenkning er medisinsk uforståelig, og at alder ikke kan vurderes som et nyttig og hensiktsmessig vurderingsgrunnlag i seg selv. Det avgjørende vil blant annet være om den som er syk, kan nyttiggjøre seg behandlingen eller ikke.

Dessuten vet vi jo nå at denne pandemien nettopp rammer de eldste blant oss, aller hardest.

Skulle ikke de som først og fremst er utsatt i tilfelle sykdom som resultat av koronaviruset, være blant dem som mottar behandling for det – bare fordi de ikke er like unge som de som jobber i, tja, for eksempel – Helsedirektoratet?

Professor i medisin og mangeårig nestor på etikk i helsevesenet, Reidun Førde, pekte på det dypt umoralske i denne sorteringsideen. Se gjerne Førde i Dagsrevyen (ca 12:30 ut i sendingen).

Hvorfor snakker så jeg om dette?

Fordi den nye likestillings- og diskrimineringsloven, som ble innført fra 1. januar 2018, nettopp har alder med som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag.

Fra § 1: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.»

Videre sier loven, altså vår grunnlov som likestilt samfunn, dette: «Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.»

Nå sitter det altså folk i sentrale statlige posisjoner og foreslår å sabotere likestillings- og diskrimineringsloven, på et av dens sentrale områder.

Det er selvsagt mulig jeg selv blir særlig opprørt over dette, av personlige hensyn. Jeg fylte 61 på tirsdag. Kona mi er litt eldre enn meg. Jeg har mange venner i samme alder, eller høyere, og flere av dem er mine kolleger.

Skulle disse bli møtt med en støvel i trynet fra helsevesenet, dersom de ble syke, på initiativ fra ansiktsløse byråkrater, som har bestemt seg for å foreslå å innføre den sterkestes – eller i dette tilfellet, den yngstes – rett?

Selvsagt ikke. Eldre må få behandlingen de (vi!) har krav på, på lik linje med alle andre.

Jeg tenker samtidig at dette er grunnen til at det vi i Reform og de andre likestillingssentrene gjør, er så viktig. For når det vi har oppfattet som universelle verdier, ikke minst knyttet til likestillings- og diskrimineringsvernet, så enkelt viser seg å bli foreslått satt til side, da er vi på ville veier.

I går gjaldt forslaget alder. I morgen kan det utmerket godt gjelde funksjonshemminger.

I neste uke kan man kanskje tenke seg at til og med selve grunnbegrepet knyttet til likestilling – diskriminering på grunnlag av kjønn – kan bli satt til side.

Kanskje er det allerede slik?

Det er et faktum at det er et stort flertall menn blant de koronasmittete (også i Norge, selv om forskjellen foreløpig er mindre her enn i andre land). Det er soleklart flest menn som dør i pandemien.

Har noen så langt problematisert dette, og for eksempel spurt: hva kan disse tallene, når det gjelder menn, fortelle oss om menns helse, om at menn ikke går til legen når de bør, at menn ikke lytter til kroppens signaler?

Eller om at helsevesenet i mange tilfeller slett ikke er tilpasset menn, på samme måter som for kvinner?

Ikke minst: Er det ikke egentlig helt åpenbart at menns overrepresentasjon av smittete og syke, i tillegg til å være et viktig folkehelsespørsmål, også er et helt sentralt likestillingsspørsmål?

Svaret er selvsagt – jo, det er det.

Det er også ganske klart at dette er en av mange sakene det faller naturlig for få andre enn Reform å snakke om, ta opp og problematisere. Dette gjør meg stolt over jobben min, og av kollegene mine – i alle aldre.

Reform gjør mye saksrettet arbeid, og vi hjelper menn direkte. Men vi skal også være vaktbikkja, som passer på at myndigheter eller arbeidsliv ikke overser grunnleggende rettigheter knyttet til de helt umistelige likestillingsverdiene vi bygger velferdsstaten Norge på.

Også når vi står i en krise.

Nei, ikke også da.

Særlig da!

Are Saastad Are Saastad

Are har ledet Reform siden 2012. Han har bakgrunn fra psykiatri og helsevesen, og har lang erfaring som faglig tillitsvalgt, forfatter og samfunnsdebattant. Are har jobbet journalistisk og blant annet vært ansatt i Rådet for psykisk helse og i Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatrien.

Les også disse artiklene

Ernas blinde flekk

Meld deg på Reforms nyhetsbrev

Vi sender jevnlig ut nyhetsbrev med samfunnsrelevante kommentarer, nyheter, med mer.

Close Menu Icon