Oppgave B: Hvordan få Harald til å dele sine erfaringer om vold?

På et tidspunkt ble det brudd med partner, som det går fram av forrige oppgave. Harald og kona ble enige om å skille seg. Siden de hadde felles barn var de pålagt å gå til mekling i familievernet, og her møtte han familievernets ansatte og familievernet som institusjon. Slik forteller Harald om møtet med familievernet i meklingssamtalene:

Forsker: Hvorfor fortalte du ikke terapeuten om volden?

Harald: Jeg hadde jo mine erfaringer med inn i det rommet, men jeg husker at når vi gikk ut av de meklingssamtalene – min kone – altså hun var en smarting, hun var pen, hun framstod som en kvinne med mye ressurser, hun kunne jo trillet dem rundt lillefingeren.

Forsker: Hva tenkte du om situasjonen, kan du beskrive?

Harald: Nei. Der sitter det to damer da, min kone og en kvinnelig familieterapeut, så skal jeg som mann på 30 år si da at: du, jeg tror kona mi driver med psykisk vold mot meg. Jeg antok at de ville tenke sånn: åh, prøver han å få mer foreldrerett nå, liksom.

Nei. Jeg hadde ikke opplevelsen av at dette var riktig forum. Hvorfor skulle jeg si noe om det?

Jeg ville jo ikke bli trodd uansett, liksom. Det følte jeg, pluss at – så er det også det her med egen bevissthet da – på det som foregår. Fordi på det tidspunktet så var jeg jo langt nede. Min forklaringsmodell ble jo blåst av vannet, jeg trodde at jeg var verdt null og niks og ingenting. Det var den følelsen jeg satt med da. Litt sånn; tusen takk for at dere tar dere tid til å mekle i skilsmissesaken mellom meg og den gale kona mi.