fbpx
Print Friendly version of featured image

Kjønn og likestilling

Inkludering

Likestilling handler om inkludering. Dette innebærer formelle rettigheter til å delta i utdanning, politikk, familie- og arbeidsliv og økonomisk uavhengighet. Når man snakker om likestilling, tenker man gjerne på kjønnslikestilling. Samtidig er også kategorier som seksualitet, etnisitet, klasse, funksjonsvariasjon og religion inkludert i begrepet (Danielsen, Larsen, & Owesen, 2013). I dette kurset vil kjønnslikestilling være i fokus.

I Norge har vi kommet langt når det gjelder likestilling, og vi liker å se på oss selv som et foregangsland. Det er ikke uten grunn; de siste årene har Norge ligget blant de tre øverste landene i World Economic Forums likestillingskåring på verdensbasis (World Economic Forum).

Likestilling skaper handlingsrom og former både våre liv og våre tanker, men dette er ikke noe som skjer av seg selv. I denne modulen vil vi gå igjennom noen viktige likestillingspolitiske tiltak og lover vi har i Norge, som har vært med på å bane vei for en ny type maskulinitet som innebærer omsorg og nærhet.

Den nordiske modellen

Hva gjelder kjønnslikestilling, er en mer lik fordeling mellom arbeids- og familieliv en stor del av dette. Norsk familiepolitikk – eller den nordiske modellen som den ofte refereres til – har vært rettet mot likestilling både når det gjelder arbeid og omsorg. I den nordiske modellen tar man utgangspunkt i at familien har to omsorgspersoner, og legger til rette for dette. Dette førte på 70-tallet til økt likestilling ved at kvinnene i større grad tok del i arbeidslivet enn tidligere.

Under Gro Harlem Brundtlands regjering på 1990-tallet ble familiepolitikken endret i en mer intervenerende retning (Hansen, 1997). Med sosialpolitiske tiltak sikret man mors rett til arbeid og fars rett til omsorgsutøvelse. Dette kom til uttrykk i lengre fødselspermisjoner, flere barnehageplasser og pappapermisjon, for å nevne noe. Dette har gitt resultater. Differansen mellom sysselsatte menn og kvinner i Norge var i 2010 på 6 prosentpoeng. Differanse i arbeidsdeltakelsen mellom kvinner og menn er en av de laveste i Europa (Ellingsæter & Van der Wel, 2012).

Disse tiltakene har også ført til et mer likestilt partnerskap, hvor menn og kvinner i større grad deler både på husarbeid, forsørgerrollen og omsorgsoppgaver [Ref]

Fedrekvote

Norge innførte fedrekvoten i 1993, som det første landet i verden. Målsettingen med fedrekvoten var todelt; å få mor ut i arbeid og far inn i hjemmet, og ordningen bygger på et premiss om at fedres omsorg for sine barn er viktig både for barnet og for far (Brandth & Kvande, 2013). Fedrekvote er den delen av foreldrepermisjonen som er øremerket far. Pappaperm er ikke et frynsegode, men en rettighet som far har, uansett arbeidsplass eller fagområde.

Innføringen av pappapermisjonen ved inngangen av 1990-tallet var på fire uker. Siden midten av 2000-tallet har fedrekvoten blitt utvidet en rekke ganger, redusert i 2014 og igjen utvidet i 2018. De fleste nybakte pappaer i Norge har i dag rett på 15 uker fedrekvote (eller 19 uker med 80 % lønn). Utover dette, kan far ta ut opptil 16 uker permisjon av den tredjedelen av foreldrepermisjonen som er til fri fordeling mellom foreldrene (18 uker med 80 % lønn). I 2015 tok syv av ti nybakte fedre (inkludert de som ikke har rett på fedrekvote) ut hele fedrekvoten eller mer (aktivtfarskap.no). I 2018  tok om lag 70 % av fedre ut full kvote eller mer av foreldrepengekvoten (SSB, 2019). Studier viser at pappapermisjon reduserer risikoen for samlivsbrudd, og likestilte forhold fører til lykkeligere parforhold (Halrynjo & Kitterød, 2016).

Likestilling- og diskrimineringsloven

I 2018 trådte en ny likestilling- og diskrimineringslov (2017) i kraft. Loven erstattet fire tidligere lover: Den tidligere likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering. Den nye lovens formål er å

[…] fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person. […] Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging. Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes. (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017)

Loven tar her særlig sikte på å bedre kvinner og minoriteters stilling. Menns rettigheter som omsorgsperson og partner nevnes altså ikke eksplisitt i lovteksten. En kan imidlertid forstå farsrollen i seg selv som en minoritetsposisjon, spesielt i omsorgsøyemed. Fedre har tradisjonelt hatt mindre definisjons- og bestemmelsesmakt enn mor når det gjelder omsorgsoppgaver og ansvar for felles barn.

I lovens kapittel 2 gis det forbud mot å diskriminere, både direkte og indirekte (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017):

§ 7.Direkte forskjellsbehandling: Med direkte forskjellsbehandling menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd.

§ 8.Indirekte forskjellsbehandling: Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd.

§ 6 første ledd (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017) innbefatter disse forholdene:

«Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt.»

Ifølge loven er det dermed gitt forbud mot å diskriminere på bakgrunn av kjønn. De statlige familievernkontorene har ikke bare forbud mot å diskriminere – de skal også aktivt jobbe for å oppfylle lovens formål. I likestillings- og diskrimineringsloven, kapittel 4, § 24, kreves det at offentlige myndigheter skal «[…] arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å oppfylle lovens formål.» (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017).

Trykk her for å lese likestilling- og diskrimineringsloven

 

Referanseliste

  • Brandth, B., & Kvande, E. (2013). Innledning – Velferdsstatens fedrepolitikk. I B. Brandth, & E. Kvande, Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Danielsen, H., Larsen, E., & Owesen, I. W. (2013). Norsk likestillingshistorie 1814-2013. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Ellingsæter, A. L., & Van der Wel, K. A. (2012). Rett til arbeid – plikt til omsorg. Familiepolitikk og kvinners lønnsarbeid i Europa. I S. Stjernø, & E. Øverbye, Arbeidslinja – arbeidsmotivasjonen og velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Halrynjo, S., & Kitterød, R. H. (2016). Deling av foreldrepermisjon: Konsekvenser av arbeid-familietilpasning og velferd i Norge og Norden. En litteraturstudie. Rapport – Institutt for samfunnsforskning.
  • Hansen, S. R. (1997). Gro Harlem Brundtland – første kvinne som statsminister. I D. Berggrav, I Maktens høyborg: statsministerens kontors historie og politiske hovedsaker siden 1945 (ss. 160-162). Oslo: Grøndahl Dreyer i samarbeid med Statsministerens kontor.
  • Likestillings- og diskrimineringsloven. (2017). Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (LOV-2017-06-16-51). Hentet fra https://lovdata.no/lov/2017-06-16-51
  • Statistisk sentralbyrå. (2019). Indikator for kjønnslikestilling i kommunene. Hentet
    2. desember 2020 fra https://www.ssb.no/likekom

Meld deg på Reforms nyhetsbrev

Vi sender jevnlig ut nyhetsbrev med samfunnsrelevante kommentarer, nyheter, med mer.

Close Menu Icon