fbpx
Print Friendly version of featured image

Betydningen av farskap

Introduksjon til temaet ved daglig leder i Reform, Are Saastad

[Plassholder Ares video, redigert]

Land i Europa med høy grad av likestilling skårer også høyt når det gjelder produktivitet og velferd. Nivået på likestillingen viser også en høy korrelasjon med trivsel og livskvalitet. Altså vil en mer likestilt familie, statistisk sett, ha bedre livskvalitet. Likestilling er også assosiert med lavere voldsnivå, både mot partnere og mot egne barn, og lavere selvmordsrate blant menn. Når far er med som omsorgsgiver i familien vil dette derved ha positiv effekt på flere måter; konfliktnivået i familien blir lavere, fellesskapsfølelsen og livskvaliteten øker og mor blir lykkeligere (Holter, Svare, & Egeland, 2008; Holter, 2017).

Det er ikke kun i familier hvor mor og far bor sammen at man har sett at likestillingstiltakene fungerer. Også i familier hvor foreldrene er skilte ser man at far tar en større del av ansvaret, og ønsker mer kontakt med egne barn. Fra 2002 til 2012 har andelen som avtaler delt omsorg økt fra 8 til 25 prosent (SSB).

I denne delen av kurset skal vi se nærmere på hvilken betydning farskap har og den nye farsrollen som har vokst fram, i lys av endrede kjønnsroller og likestillingspolitiske tiltak.

Den nye farsrollen

Mye har skjedd med farsrollen de siste årene. En viktig del av utviklingen av farskapet i etterkrigstiden har vært å distansere seg fra en autoritær og til tider voldelig farsrolle. Menn flest ønsker nå å ha et emosjonelt og nært forhold til sine barn. Dette er godt dokumentert gjennom internasjonal forskning (State of the World’s Fathers).

Mange definerer fortsatt utøvelse av vold mot barn som utelukkende maskulint. Nyere forskning viser derimot at mødre og fedre er like hyppige utøvere av grov vold mot egne barn. Når det gjelder mildere former for vold er faktisk mor en noe hyppigere utøver enn hva far er. På søylediagrammet under kan du se utviklingen i voldsbildet de siste årene (illustrasjon hentet fra Bufdir):

Disse funnene krever en omdefinering av voldsbegrepet, som ikke lenger kun kan knyttes til farskap og maskulinitet.

Far som tilknytningsperson

Tilknytningsteori har tradisjonelt sett på mor som den primære omsorgspersonen, og den av foreldrene som står som garantisten for en trygg base for barnet. For eksempel har barndoms- og utviklingspsykologien tidligere støttet et tradisjonelt syn på menn og kvinner i deres forhold til barnet (Sommer, 2003 og Dufour mfl., 2008, gjengitt i Storhaug & Bratterud, 2013). Den engelske psykologen Bowlby og hans tilknytningsteori har stått som en sentral forståelsesmodell innenfor fagfeltet. Hans teorier har lagt grunnlag for oppfatninger om en instinktiv tilknytning mellom mor og barn. Nyere forskning peker imidlertid på at denne forståelsen av foreldreskapet mangler faglig forankring (Hareide & Moe, 2000, gjengitt i Storhaug & Bratterud 2013). Dette har i sin tur har ført til et behov for å øke bevisstheten og kunnskapen om fars rolle, og fars betydning som omsorgsperson.

I Bowlbys monotropihypotese vil barns normale utvikling fordre at barnet skaper en primær tilknytningsperson, som da gjerne er mor. Denne hypotesen har vært toneangivende for mors eksklusive rolle for barnet. En faktor som ansees å være av betydning for barnets utvikling er hvor sensitive omsorgspersoner er for barnets emosjonelle uttrykksformer. Men må denne omsorgspersonen være mor? Flere studier viser at far i like stor grad som mor kan være sensitive for egne barns emosjonelle uttrykk (Ulvund, 1998), og det er nå allment akseptert at menn prinsipielt har de samme forutsetninger for å utvikle tilknytning med sitt eget barn (Madsen, Lind, & Munck, 2002).

Fars betydning for barnet og barnets betydning for far

Gutter med tilstedeværende fedre presterer ofte bedre på skolen, har bedre psykososial tilpasning og selvkontroll. Der far er tilstede vil jenter oftere ha en senere seksuell debut. Barns tilpasning er påvist dårligere uten mannlige farsfigurer i oppveksten. Engasjerte fedre fører oftere til bedre kognitive og emosjonelle evner hos barnet. Det vil også kunne ha en positiv innvirkning på barnets intelligens (Meland, Breidablik, & Thuen, 2019; Reiter, Hjorleifsson, Breidablik, & Meland, 2013; Skjøthaug, 2016).

Fedre kan erfare positiv selvutvikling ved å ha omsorg for sine egne barn. De kan bli mer emosjonelle, deres empati øker og de blir mer andreorientert (Brandt, 2007). Fedre som tilbringer alenetid sammen med sine barn blir bedre i stand til å lese barnas behov, sammenliknet med fedre som kun tilbringer tid med sine barn når mor er til stede (Bungum, 2013). Derfor er det viktig at far inkluderes (og ansvarliggjøres) og tar del i de ulike omsorgsoppgaver. Dette er til fordel både for barnets utvikling og tilknytning, og for fars egen helse (Skjøthaug, 2016).

Likestilt foreldreskap er også relatert til helsegevinster for mor. Mødre som deler omsorgsarbeidet med far, er mindre plaget av depresjon, har mindre ryggproblemer og hodepine enn sine mer tradisjonelle søstre (Holter, Svare, & Egeland, 2008).

Fars deltakelse i omsorgsarbeidet for barn med funksjonsvariasjoner

Familier der barn har nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom har ofte behov for et mer omfattende omsorgsarbeid og mer omfattende samarbeid med offentlige instanser (innen helse, utdanning, sosialvesen), sammenliknet med andre familier. Tøssebro med flere (2014) fant at mødre i denne gruppen dobbelt så ofte var sykemeldte sammenliknet med mødre for øvrig. En undersøkelse av Lund og Berglie (2017) fant også at mødre hadde et høyere psykologisk symptomtrykk en fedre. At fedre tar en større del av omsorgsarbeidet og avlaster mødrene, vil kunne redusere deres sykefravær.

Den vanligste tilpasningen mellom omsorgsarbeid og yrkesarbeid i familier der barn har nedsatt funksjonsevne/kronisk sykdom, er at fedrene står for mesteparten av yrkesarbeidet, mens mødrene står for mesteparten av omsorgsarbeidet.

Det er få familier der omsorgsoppgavene er jevnt fordelt mellom foreldrene. Dette gjør seg også gjeldende i statistikken over hvem som jobber deltid og benytter seg av offentlige tiltak som NAVs pleiepengeordning. Svært få fedre har en slik tilpasning, mens det er vanlig for mødrene (jfr. Tøssebro m.fl. 2014).

Interesseorganisasjoner som støtter barn med nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom, har et mangfold av tilbud som retter seg mot eller inkluderer foreldre og pårørende; behandlingsreiser, kurs, rettighetsinformasjon, rådgivningstelefon, støtteordning og bistand til å søke disse formelle og uformelle møtepunkter. Basert på samtaler med interesseorganisasjoner, går det fram at mødre i mye større grad er i kontakt med organisasjonene, og også er tillitsvalgte, men at det finnes enkelte tilbud og forhold som gjør at fedre er mer involvert.

Fars betydning for sårbare barn

Forskning viser at det er viktig at far involveres i barnas liv. Det kan ha negative helsekonsekvenser på kort og lang sikt at fedrene utelukkes fra å være en positiv ressurs. Flere studier viser at fedres involvering har særlig positiv virkning for barn fra familier med lav sosioøkonomisk status (Sarkadi, Kristiansson, Oberklaid, & Bremberg, 2008). Det er også korrelasjon mellom fedres helse og hans kontakt med egne barn. Bedre kontakt med egne barn fører til mindre stress, økt livskvalitet og vil også minske sjansen for alkoholrelatert sykdom (Holter, Svare, & Egeland, 2008). Fedres involvering har en indirekte og beskyttende effekt ved at det bidrar til å øke mødres omsorgsevne (Guterman m.fl., 2009Lee m.fl., 2009).

Det er Reforms og mange andres erfaringer at det ofte er små grep som skal til for å oppmuntre fedre til å øke sin deltakelse i familien. Det kan være så enkelt som at det gis uttrykk for at fedre forventes å delta, ved at for eksempel fedre nevnes eksplisitt på innkallinger til møter og aktiviteter.

[Resiliens og fars betydning]

Referanseliste

  • Brandt, B. (2007). Fedres selvutvikling og grensene mellom jobb og hjem. I E. Kvande, & B. Rasmussen, Arbeidslivets klemmer. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Bungum, B. (2013). Barnas fedrekvote – tid sammen med far. I B. Brandth, & E. Kvande, Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Dufour, S., Lavergne, C., Larrivée, M., & Trocmé, N. (2008). Who are these parents involved in child neglect? A differential analysis by parent gender and family structure. Children and Youth Services Review, 30 (2) 141-156.
  • Guterman, N. B., Lee, Y., Lee, S. J., Waldfogel, J. og Rathouz, P. J. (2009) Fathers and maternal risk for physical child abuse. Child Maltreatment, 14(3), 277-290.
  • Hareide, B.J. & Moe, J.B. (2000). Fedre og barn. Informasjon og veiledning til foreldre. Q-0995. Oslo: Pedagogisk Forum.
  • Holter, Ø. G., Svare, H., & Egeland, C. (2008). Likestilling og livskvalitet 2007. AFI-rapport 2008:1. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.
  • Holter, Ø. G. (2014). “What’s in it for Men?”: Old Question, New Data. Psychological Science17(5), 523–528. https://doi.org/10.1111/j.1467-9280.2009.02326.x
  • Lee, S. J., Bellamy, J. L., Guterman, N. B. (2009) Fathers, physical child abuse, and neglect: Advancing the knowledge base. Child Maltreatment, 14(3), 227-231.
  • Madsen, S. A., Lind, D., & Munck. (2002). Fædres tilknytning til spædbørn. København: Hans Reitzels Forlag.
  • Meland, E., Breidablik, H.J., & Thuen, F. (2019). Divorce and conversational difficulties with parents: Impact on adolescent health and self-esteem. Scand J Public Health. doi: 10.1177/1403494819888044
  • Reiter, S.F., Hjorleifsson, S., Breidablik, H.J., & Meland, E. (2013). Impact of divorce and loss of parental contact on health complaints among adolescents. J Public Health (Oxf), 35(2), 278-285. doi:10.1093/pubmed/fds101
  • Sarkadi, A., Kristiansson, R., Oberklaid, F., & Bremberg, S. (2008). Fathers’ involvement and children’s developmental outcomes: A systematic review of longitudinal studies. Acta Paediatrica 97:2, ss. 153-158.
  • Sommer, D. (2003) Barndomspsykologiske facetter. Århus: Systime Academic.
  • Skjøthaug, T. (2016). Fedres rolle i barnets tidlige utvikling. I H. Holme, L. Valla, M. B. Hansen, & E. S. Olavesen, Helsestasjonstjenesten. Baarns psykiske helse og utvikling (ss. 85-97). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
  • Storhaug, A. S., & Bratterud, Å. (2013). Et magfold av fedre i barnevernet. I E. Marthinsen, & W. Lichwarck, Det nye barnevernet (ss. 114-128). Oslo: Universitetsforlaget.
  • Tøssebro, J. & Wendelborg, C. (2014). Oppvekst med funksjonshemming: Familie, livsløp og overganger. Gyldendal Akademisk: Oslo.
  • Ulvund, S. E. (1998). Trenger «mor» å være en kvinne? Om far som tilknytningsperson. I L. Askland, & S. O. Sataøen, Hva skal vi med menn? -om betydningen av menn i pedagogisk arbeid med barn (ss. 62-72). Oslo: Pedagogisk forum.

Meld deg på Reforms nyhetsbrev

Vi sender jevnlig ut nyhetsbrev med samfunnsrelevante kommentarer, nyheter, med mer.

Close Menu Icon