Myten om at mødre er født til omsorg for små barn står fortsatt svært sterkt, både hos arbeidsgivere, blant mange mødre og i enkelte deler av kvinnebevegelsen. Resultatet er at fedrene taper når de ikke har en lovbestemt rett å slå i bordet med.
I kronikken «Utan vilje til likestilling», som sto på trykk i Klassekampen i uka før stortingsvalget, foretok kjønnsforsker Helga Eggebø ved Nordlandsforskning en presis gjennomgang av likestillingssituasjonen i Norge. Det gjenstår store likestillingspolitiske utfordringer, som verken dagens regjering eller den foregående rødgrønne har tatt godt nok tak i.
Flere av utfordringene burde vært gjenstand for debatt i valgkampen.
Eggebø trekker fram det sterkt kjønnsdelte norske arbeidsmarkedet som et område der alt for lite er gjort for å få gutter og jenter til å velge mindre kjønnstradisjonelt. Det samme gjelder den vedvarende mangelen på et effektivt håndhevingsapparat for dem som opplever seksuell trakassering.
Eggebø har rett: Dette er politiske unnlatelsessynder som partiene burde vært avkrevd klare svar på.
Kjønnsforskeren trår imidlertid feil, når hun i iveren etter å påpeke mangler, nærmest kaller det beklagelig at debatten om fedrekvoten har fått en viss plass i valgkampen. Hun hevder at «det må heilt andre ting til (enn fedrekvoten, min anm.) for å løysa dei store likestillingsutfordringane innanfor arbeidsliv, utdanning, familieliv og når det gjeld rettstryggleik og trakassering».
Fedrekvotens betydning for likestillingen i familielivet kan knapt overvurderes. Der fedre er hjemme med barna, vet vi at likedelingen av husarbeidet utvides, volden går ned og graden av opplevd lykke øker – for hele familien. Også når det gjelder kvinners deltakelse i arbeidslivet har fedrekvoten hatt en klart positiv effekt.
Det er videre grunn til å tro at unge fedres økte omsorgsansvar i familien vil endre generasjonene av barn som i dag vokser opp med en tilstedeværende far. De nye kjønnsrollene dette bidrar til, i særdeleshet for menn, etablerer et vesentlig grunnlag for et mer harmonisk forhold til egne partnere, barn og omgivelser for øvrig.
Sannsynligvis vil også forutsetningen for mindre kjønnssegregerte utdannings- og yrkesvalg styrkes – for å nevne noe.
Regjeringens kutt i fedrekvoten var et aktivt og skadelig politisk grep, som har satt likestillingen på viktige områder i revers. Etter at kvoten ble redusert fra 14 til 10 uker i 2014, har da også uttaket falt med det tilsvarende.
Årsaken til dette er ikke, som statsminister Erna Solberg temmelig flåsete fikk seg til å si i valgkampen, at norske menn opptrer «skuffende». Unge fedres reduserte bidrag til omsorgsoppgavene i hjemmene de siste årene henger tett sammen med den dokumenterte betydningen av strukturelle virkemidler som setter dem i en reell forhandlingssituasjon, både på jobben og i egen familie.
Myten om at mødre er født til omsorg for små barn står nemlig fortsatt svært sterkt, både hos arbeidsgivere, blant mange mødre og i enkelte deler av kvinnebevegelsen. Resultatet er at fedrene taper når de ikke har en lovbestemt rett å slå i bordet med.
Det er derfor overraskende når Helga Eggebø i stedet for å understreke hvor viktig fedrekvoten er, nærmest beklager seg over at saken fikk for mye fokus i valgkampen.
Hun burde heller gjøre seg til talskvinne for en reell likedeling av foreldrekvoten mellom foreldrene – en reform som nylig er foreslått av et statlig utvalg, men som ingen av partiene så langt har våget å si at de støtter.
(Innlegget har også stått på trykk i Klassekampen)
