Print Friendly version of featured image

Ikke undervurder fedrekvoten!

Myten om at mødre er født til omsorg for små barn står fortsatt svært sterkt, både hos arbeidsgivere, blant mange mødre og i enkelte deler av kvinnebevegelsen. Resultatet er at fedrene taper når de ikke har en lovbestemt rett å slå i bordet med.

I kronikken «Utan vilje til likestilling», som sto på trykk i Klassekampen i uka før stortingsvalget, foretok kjønnsforsker Helga Eggebø ved Nordlandsforskning en presis gjennomgang av likestillingssituasjonen i Norge. Det gjenstår store likestillingspolitiske utfordringer, som verken dagens regjering eller den foregående rødgrønne har tatt godt nok tak i.

Flere av utfordringene burde vært gjenstand for debatt i valgkampen.

Eggebø trekker fram det sterkt kjønnsdelte norske arbeidsmarkedet som et område der alt for lite er gjort for å få gutter og jenter til å velge mindre kjønnstradisjonelt. Det samme gjelder den vedvarende mangelen på et effektivt håndhevingsapparat for dem som opplever seksuell trakassering.

Eggebø har rett: Dette er politiske unnlatelsessynder som partiene burde vært avkrevd klare svar på.

Kjønnsforskeren trår imidlertid feil, når hun i iveren etter å påpeke mangler, nærmest kaller det beklagelig at debatten om fedrekvoten har fått en viss plass i valgkampen. Hun hevder at «det må heilt andre ting til (enn fedrekvoten, min anm.) for å løysa dei store likestillingsutfordringane innanfor arbeidsliv, utdanning, familieliv og når det gjeld rettstryggleik og trakassering».

Fedrekvotens betydning for likestillingen i familielivet kan knapt overvurderes. Der fedre er hjemme med barna, vet vi at likedelingen av husarbeidet utvides, volden går ned og graden av opplevd lykke øker – for hele familien. Også når det gjelder kvinners deltakelse i arbeidslivet har fedrekvoten hatt en klart positiv effekt.

Det er videre grunn til å tro at unge fedres økte omsorgsansvar i familien vil endre generasjonene av barn som i dag vokser opp med en tilstedeværende far. De nye kjønnsrollene dette bidrar til, i særdeleshet for menn, etablerer et vesentlig grunnlag for et mer harmonisk forhold til egne partnere, barn og omgivelser for øvrig.

Sannsynligvis vil også forutsetningen for mindre kjønnssegregerte utdannings- og yrkesvalg styrkes – for å nevne noe.

Regjeringens kutt i fedrekvoten var et aktivt og skadelig politisk grep, som har satt likestillingen på viktige områder i revers. Etter at kvoten ble redusert fra 14 til 10 uker i 2014, har da også uttaket falt med det tilsvarende.

Årsaken til dette er ikke, som statsminister Erna Solberg temmelig flåsete fikk seg til å si i valgkampen, at norske menn opptrer «skuffende». Unge fedres reduserte bidrag til omsorgsoppgavene i hjemmene de siste årene henger tett sammen med den dokumenterte betydningen av strukturelle virkemidler som setter dem i en reell forhandlingssituasjon, både på jobben og i egen familie.

Myten om at mødre er født til omsorg for små barn står nemlig fortsatt svært sterkt, både hos arbeidsgivere, blant mange mødre og i enkelte deler av kvinnebevegelsen. Resultatet er at fedrene taper når de ikke har en lovbestemt rett å slå i bordet med.

Det er derfor overraskende når Helga Eggebø i stedet for å understreke hvor viktig fedrekvoten er, nærmest beklager seg over at saken fikk for mye fokus i valgkampen.

Hun burde heller gjøre seg til talskvinne for en reell likedeling av foreldrekvoten mellom foreldrene – en reform som nylig er foreslått av et statlig utvalg, men som ingen av partiene så langt har våget å si at de støtter.

(Innlegget har også stått på trykk i Klassekampen)

Are Saastad Are Saastad

Are har ledet Reform siden 2012. Han har bakgrunn fra psykiatri og helsevesen, og har lang erfaring som faglig tillitsvalgt, forfatter og samfunnsdebattant. Are har jobbet journalistisk og blant annet vært ansatt i Rådet for psykisk helse og i Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatrien.

Meld deg på Reforms nyhetsbrev

Vi sender jevnlig ut nyhetsbrev med samfunnsrelevante kommentarer, nyheter, med mer.

Close Menu Icon