I 2016 ble det registrert 291 000 straffereaksjoner mot innbyggere i Norge. I alt ble 260 000 personer straffet i løpet av det samme året. 75 prosent av disse var menn.
I 2020 ble det sonet rundt 1 110 000 fengslingsdøgn. Av disse var menn innenfor murene i rundt 1 044 000 av dem, mens kvinnelige innsatte sonet om lag 66 000 døgn. Prosentvis betyr dette at det dette året satt over 94 prosent menn i norske fengsler. Det er med andre ord slik at menn, som allerede er sterkt overrepresentert i kriminalstatistikken i Norge, utgjør en enda høyere andel innsatte.
Årsaken er hovedsakelig at menn begår mer alvorlig kriminalitet enn kvinner, og dette gir dem strengere straffer. Når det gjelder dem som dømmes til ubetinget fengsel, har det riktignok skjedd en viss kjønnsmessig utflating. Antallet dommer mot kvinner som førte til ubetinget fengsel, økte med 37 prosent fra 2006 til 2016.
Til tross for denne økningen, ble fortsatt altså nesten ni av ti ubetingede fengselsdommer gitt til menn i 2016. Menns enorme overrepresentasjon som innsatte i norske fengsler, er likevel ikke noe som opptar storsamfunnet som et likestillingsproblem. Når forholdene i fengslene problematiseres, er det i stedet kvinnelige innsattes situasjon som får overskriftene. Det var blant annet tilfellet da Likestillings- og
diskrimineringsombudet i 2017 utga rapporten «Innsatt og utsatt – rapport om soningsforholdene for utsatte grupper i fengsel».
Rapporten tok for seg dem som står i en minoritetsposisjon i fengslene, og manglende oppfyllelse av disses rettigheter, og forskjellsbehandling i strid med diskrimineringsregelverket og Norges internasjonale menneskerettsforpliktelser.
«Innsatt og utsatt» omhandlet først og fremst kvinners situasjon som en liten minoritet i fengslene, ikke minst som ofre for seksuelle overgrep. Menns situasjon ble ikke omtalt. Heller ikke innsatte med en annen etnisk opprinnelse enn norsk ble inkludert i ombudets rapport.
Når trærne i skogen forsvinner
Jeg kommenterte saken i et innlegg i VG med tittelen «Likestillingsombudet ser ikke skogen for bare trær». I innlegget understreket jeg at det var bra at ombudet tok for seg manglende oppfyllelse av rettigheter og forskjellsbehandling, men at det også var en klar mangel i rapporten:
«Den skjeve kjønnsfordelingen når det gjelder kriminalitet, domfellelser og soning er i seg selv en likestillingsutfordring vi velger å overse i Norge. (…) Alt tilsier dessuten at menn i fengsel er overrepresentert når det gjelder seksuelle overgrepserfaringer. (…) Desto mer underlig framstår det når ombudet, som vår høyeste tilsynsmyndighet på diskrimineringsfeltet, ikke inkluderer en systemkritikk som også omfatter menn når hun lager sin rapport om utsatte i norske fengsler.»
Saken var på ingen måte et engangstilfelle. Samme året som likestillingsombudets rapport ble utgitt, publiserte Sivilombudsmannen sin rapport «Kvinner i fengsel». Sivilombudsmannen slo fast at «samlet sett (…) (har) kvinner i dag (…) et dårligere soningstilbud enn menn». I desember 2019 fulgte Klassekampen opp med flere artikler om kvinner i fengsel, der innholdet var at kvinnene «nesten alltid
sitter innelåst». Førstebetjent Tore Iversen ved C-avdelingen i Bergen fengsel bekreftet overfor avisen at flere kvinnelige innsatte burde vært på åpen soning for lenge siden, og at mannlige innsatte hadde én luftedag i uka mer enn kvinnene. Han var likevel ganske nøktern:
«Iversen legger til at kvinner får tilbud om gruppetur to ganger i måneden og hesteterapi én gang i måneden. Det får ikke mennene», het det i Klassekampens reportasje. Utover dette var det egentlig ikke så store forskjeller mellom de innsatte, ifølge førstebetjenten.
I august 2021 ble de om lag seks prosentene kvinnelig innsatte i norske fengsler igjen viet betydelig oppmerksomhet, da Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslos rapport «Lengst inne i fengslet – kvinnelige innsatte med behov for helsehjelp», ble lansert. Rapporten tok for seg kvinnelige innsattes helseutfordringer og soningstilbud. Også denne rapporten ble laget på oppdrag av Likestillings- og diskrimineringsombudet.
«Generelt viser dette at noen kvinner lever under ekstreme vilkår i norske fengsler. Funnene tyder også på at en rekke av dem som soner egentlig er for syke til å være i det miljøet fengselet tilbyr dem», sa professor og prosjektleder Peter Scharff Smith ved rettssosiologisk institutt ved Universitetet i Oslo til NRK.
Aftenposten fulgte opp kvinners situasjon i fengslene i en lederartikkel i april 2022. Avisens redaktør pekte på behovet for å gjøre noe med de kvinnelige innsattes behov. Avisen gjorde et poeng av at det var snakk om et lite antall mennesker: «Det er 163 kvinner som soner i fengsel i dag. Det er ikke mange. Norge har fem kvinnefengsler. Der må noen av dem dele rom med andre kvinner. På ett fengsel er de flere på ett rom. Fengslene er alle på Østlandet. Det betyr at mange soner langt fra venner, familie og ikke minst barna sine. Det er ikke alle som har mulighet til å reise dit der den innsatte befinner seg. Å ha nærkontakt med nettverket sitt betyr mye for en vellykket rehabilitering», skrev Aftenposten, som også viste til vitnesbyrdet fra en meget kjent kvinnelige drapsdømt:
«Veronica Orderud som sonet en lang dom, har skildret hvor mye bedre livet hennes var årene hun satt på Skien fengsel. Det huset både menn og kvinner. Ifølge Orderud var det høy standard med stor skoleavdeling, snekkerverksted og mekanisk verksted med muligheter for å ta fagbrev. Slik var det ikke da hun ble overflyttet til Bredtvet.»
Balansekunsten som mangler
Ingen bør være mot at det jobbes for å bedre forholdene for kvinner som ikke har soningsforhold som opprettholder en normal verdighet innenfor murene – selv om disse er bygget for å påføre dem som sitter der, en sannsynligvis velfortjent straff. Menneskeretter skal ivaretas, og minoriteter skal ikke lide. Det er likevel underlig at menns soningsforhold i fengslene i så liten grad påkaller oppmerksomhet.
Vi vet at mange, sannsynligvis svært mange, innsatte menn lever med tidligere overgrep i sine liv. Kompetansen til å bearbeide dette er ikke stor hos de ansatte. Dette fikk Reform bekreftet da vi utarbeidet rapporten «Ser vi gutta? Seksuelle overgrep mot gutter og menn» i 2016.
«Ansatte i fengselsomsorgen som vi har snakket med, påpeker at mange innsatte har overgrepserfaringer de har behov for å bearbeide. Det er også mange innsatte som har begått overgrep, og ikke alle får behandling for dette. Dette øker risikoen for at nye overgrep kan skje i fengselet. Ansatte forteller om lite gehør for ønsker om kompetanseheving for å jobbe med utsatte innsatte», var en av rapportens konklusjoner.
Reform anbefalte derfor en målrettet innsats for å heve ansatte i kriminalomsorgens kompetanse om seksuelle overgrep: «Det trengs også en gjennomgang av hvilke behandlingstilbud som finnes for utsatte i fengsel, og hvordan fengslene jobber med overgrepsforebygging.»
Dette fikk Reform sterk støtte for av organisasjonen Utsattmann.no, som blant annet jobber direkte for å gi menn med overgrepserfaringer i norske fengsler et bedre tilbud. Et av stedene organisasjonen har besøkt, er Halden fengsel, der de møtte drapsdømte Odd Raymond Olsen i juli 2022.
«Fra femte til sjuende klasse var det en på bygda som foreldrene mine kjente, en som gikk hjemme hos oss, som misbrukte meg. Ingen tenkte på han som en som gjorde det», fortalte Olsen til Halden Arbeiderblad.
«Når tilliten brytes, skjer det noe med evnen til å inngå andre sosiale kontrakter resten av livet», fortalte Olsen. Han reagerte og utagerte, som han har gjort i alle årene siden, og som til slutt ble fatalt.
«Jeg har vært sinna i 32 år. Jeg fikk tidlig kontakt med politiet. Det var enten dem eller faren min som kom og henta meg på skolen når det hadde skjedd noe», sa Olsen. Han opplevde ikke at hjelpen han trenger, finnes. «Jeg har sittet fire år her i Halden. Tilbudene her har blitt mer og mer lagt ned. Det er mye som er tatt bort. Det er nesten flaut. Det blir mye huekjøring på cella.»
«Ser vi gutta?»-rapporten ble overlevert til daværende helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) i 2017. Svært få av de anbefalte tiltakene er senere blitt fulgt opp.
(Teksten er et utdrag fra kapittelet “UTENFORSKAP: Usynlige – og farlige?”, hentet fra boken “Usynlige menn. Et nytt perspektiv på norsk likestilling” (Dinamo Forlag, 2022). Gjengitt med tillatelse. Eventuell videre bruk må alltid oppgi originalkilde.)
