Innledning
Likestilling skaper handlingsrom og former både våre liv og våre tanker. Gjennom ulike likestillingspolitiske tiltak og lover har vi banet vei for nye måter å være mann og kvinne på. Med kvinnekamp har mange fått et utvidet handlingsrom, og kvinners kjønnsroller synes å være mindre fastlåste enn tidligere. På den andre siden ser det ut til at våre forventninger til menn er mer statiske, og av historiske grunner kan det være vanskeligere for menn å bryte ut av kjønnsrollene enn hva det er for kvinner. Generelt sett vil det for kvinner være mer fordelaktig å innta tidligere maskuline domener, enn hva det er for menn. I tillegg har ikke menn hatt et tilsvarende oppgjør med egne kjønnsroller slik kvinner gjorde på 70-tallet.
Roller vi tilskriver det maskuline forbindes ofte med makt, dominans og styrke. Denne tankegangen er fundert i en grunnleggende nedvurdering av feminine egenskaper, som gjerne knyttes til sårbarhet, omsorg og underdanighet. Fra fødsel av vil de fleste individer inngå i en viss form for kjønnssosialisering, hvor man sosialiseres inn i de respektive kjønnsrollene. Til tross for at disse kjønnstradisjonelle forventningene er i endring, er mange menn og kvinner fortsatt bundet av denne tankegangen, og ikke minst forventer fortsatt store deler av samfunnet at menn skal passe inn i disse forutbestemte formene for mannlighet.[1]
I denne brosjyren får du presentert forskning om menn, psykisk helse og terapi. Menn som gruppe er mangfoldig, og har på samme måte som andre, individuelle behov og unike opplevelser. Menn er ikke en homogen gruppe – tvert imot. Likevel spiller normer for maskulinitet en stor rolle for mange menn, og for deres kontakt med hjelpeapparatet. Vi vil i denne teksten trekke fram menn som utviser ulike former for tradisjonell maskulinitet, da dette er en gruppe det er vanskelig å nå gjennom allerede etablerte tiltak.[2]
Kjønn i terapirommet
Terapeuter og psykologer er ikke unntatt kjønnsrolleforventninger i det samfunnet vi lever i. Da terapeuter gjennomgår den samme type kjønnsrollesosialiseringen som andre, vil terapeutens forventninger og forståelser av kjønn naturligvis spille inn, også i terapirommet. Dette har selvsagt ikke gått fagdisiplinen forbi, og det er blitt utført omfattende forskning på hva slags fordommer terapeuten kan ha mot ulike grupper, konsekvensene av fordommene, og ulike strategier for å motvirke disse. Forskning på klinisk bias har tatt for seg alt fra etnisk bakgrunn, alder, seksuell orientering, sosioøkonomisk bakgrunn og ikke minst kjønn, ofte omtalt som GRACES.[2],[3]
Innenfor terapi snakker man ofte om alfa- og betabias når det handler om kjønnsstereotype forventninger. Alfabias referer til teorier som overdriver forskjeller mellom kjønnene, mens betabias referer til teorier som underspiller eller ignorerer kjønnsforskjeller.[4] Både Freuds psykoanalytiske teori og evolusjonspsykologi har blitt beskyldt for alfabias. Systemisk terapi har på den andre siden blitt beskyldt for betabias, gjennom å ignorere de forskjellene som finnes, eller ved å innta en form for verdinøytral tilnærming til individet.
Til tross for terapeutens antatte nøytralitet, er familieterapi ikke verdifri, enten det innebærer en psykodynamisk eller systemisk tilnærming. Selv nøytralitet i seg selv representerer en form for verditenkning. Ideen om terapeutisk nøytralitet benekter det faktum at alle terapeuter har normative forståelser om hva mannlighet og kvinnelighet er.[4]
Tidligere var psykologien som fag både mannsdominert og androsentrisk.[4] Kjønnssensitivt terapeutisk arbeid var i begynnelsen sentrert rundt kvinnen, men har de siste årene også dekket menns kjønnsspesifikke utfordringer. Paradoksalt nok har det i en mannsdominert verden, vært kvinnen som har vært hovedstudieobjektet innenfor psykologien, med en patologisering av kvinnesinnet.[2]
Mannen som norm og kvinnen som avvik har etter hvert endret seg i takt med samfunnsutviklingen. Likevel er vi ikke i mål, hverken som samfunn eller i terapirommet – ulikestilling mellom kjønnene er fortsatt en utfordring.
Forventninger til maskulinitet og forventninger i terapirommet
Til tross for at menn på mange områder besitter mest makt, er det noen domener hvor mange menn føler seg maktesløse. Noen vil hevde at terapirommet er en av disse domene, hvor både miljø og prosessene som definerer psykologisk terapi står i en direkte motsetning til tradisjonell maskulinitet.[5]
Å søke hjelp for utfordringer, å vise sårbarhet og tillit og å gi fra seg kontrollen er et motstykke til hva vi ser på som tradisjonell maskulinitet, men er på den andre siden det som ofte forventes av klienter i terapi. Det er for mange menn dermed en reell inkongruens mellom forventningene til maskulinitet og forventningene i terapi.[6] Gjennom egen kjønnssosialisering vil noen menn kunne ha vanskeligheter for å tilpasse seg disse forventningene, i frykt for å framstå som mindre maskulin. Dette kan komme til uttrykk gjennom at klienten framviser fiendtlighet, bagatellisering av egen smerte, eller at man avstår fra videre samtaler.[7] I en svensk studie så man at menn med høyt psykisk symptomtrykk oftere enn kvinner ikke oppfatter behov for psykisk helsehjelp. Flere menn avstår fra å søke hjelp, og flere menn opplever hjelpen de får som utilstrekkelig, sammenliknet med kvinner.[6]
I tillegg er det slik at menn som utviser en form for tradisjonell maskulinitet, gjerne har ulike symptomer på psykisk uhelse, enn hva andre menn og kvinner har. Disse symptomene samsvarer ofte ikke med ulike diagnosemanualer- og kriterier, som tyder på at det psykiske helsevernet fortsatt er preget av et kjønnsbias.[7] I følge NHI er kvinner dobbelt så ofte utsatt for depresjon sammenliknet med menn.[8] Det er likevel ikke slik at disse tallene reflekterer bedre psykisk helse hos menn – snarere tvert imot. Ser vi hen imot selvmordstall, blir dette ekstra tydelig, da menn står for rundt 70 % av gjennomførte selvmord i Norge.[9]Menns psykiske helse spiller en stor rolle for deres relasjoner og evne til å være en tilstedeværende og aktiv far og partner. Kunnskapen om menns kjønnsspesifikke utfordringer knyttet til psykisk helse og terapi er derfor viktig å ha med seg når man møter menn i familieterapeutisk sammenheng.
Det er ikke kun er menns egne kjønnsroller som står i veien for et godt terapeut/klient-forhold. Flere har funnet at terapeuter generelt kjenner mindre sympati mot mannlige klienter, og at ulike former for følelsesuttrykk ofte blir ensidig tolket som aggresjon.[10] Også det kliniske miljøet hvor terapi foregår har mottatt kritikk for å i mindre grad appellere til menn, både når det gjelder interiør, åpningstider og informasjonsmateriell uten mannlig representasjon gjennom bilder eller tekst.[11][12] Dette har fagmiljøet i Norge tatt på alvor, og utarbeidet flere kampanjer direkte rettet mot menn.
Hvordan tilrettelegge for menn?
Maskuline idealer, kjønnsbaserte fordommer, lite tilpassede tjenester og lokaler utgjør til sammen flere hindre for å ta kontakt om man som mann behøver hjelp. Kontinuerlig arbeid for å utvide menns kjønnede handlingsrom er viktig, og må gjøres både gjennom samfunnsmessige og individ-baserte tiltak.
En bevissthet om hvordan ulike former for maskulinitet kommer til uttrykk i terapirommet er viktig. I noen tilfeller kan det være konstruktivt å utfordre kjønnsroller som motvirker fremgang og samhold i familien. Flere forskere peker på at om man ønsker å utfordre denne typen maskulinitet, bør dette gjøres i en kontekst av respekt og bevissthet rundt maskulin sosialisering.[2]
En annen inngang til møte med tradisjonell maskulinitet er å trekke fram positive egenskaper ved denne identiteten, som mot, styrke, problemløsningsferdigheter, villighet for risiko, selvsikkerhet – og bruke dette som hjelpemidler for videre arbeid.[7] Maskulinitet er ikke en statisk egenskap man har eller ikke har, det er ulike former for hvordan vi tenker en mann skal og bør være. Nye former for maskulinitet omskaper vår forståelse av hva menn er. Det er viktig både samfunnsmessig og på et individnivå å skape rom for at menn kan være både maskulin og feminin, uten at det fører til at man gjør kjønnet sitt «feil».
Sluttnoter
[1] Jørgen Lorentzen, «Forskning på menn og maskuliniteter», i Kjønnsforskning: En grunnbok, red. Wenche Mühleisen, Jørgen Lorentzen, og Hilde Bondevik (Universitetsforlaget Oslo, 2006), 121–35.
[2] Ged Smith, «Working with Men in Systemic Therapy; Challenging Masculinities», 2013.
[3] Andrew F Wisch og James R Mahalik, «Male therapists’ clinical bias: Influence of client gender roles and therapist gender role conflict.», Journal of Counseling Psychology 46, nr. 1 (1999): 51–60.
[4] Rachel T Hare‐Mustin, «The problem of gender in family therapy theory», Family process 26, nr. 1 (1987): 15–27.
[5] Addis & Mahalik, 2003; Brooks, 2001; Englar-Carlson, 2006; Mahalik et al., 2003a referert i Sam Murrell, «Assessing Clinical Psychologists’ clinical gender bias with male clients in psychological therapy», 2021.
[6] Sara Blom, «Unmet need for mental healthcare among men Sweden: Gendered pathways to care» (University of Gothenburg. Sahlgrenska Academy, 2022); Gary R Brooks, A new psychotherapy for traditional men (New York: Jossey-Bass, 1998).
[7] Murrell, «Assessing Clinical Psychologists’ clinical gender bias with male clients in psychological therapy».
[8] Norsk Helseinformatikk, «Forekomst av depresjon», 2022, https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-forekomst/.
[9] Folkehelseinstituttet, «Selvmord i dødsårsaksstatistikken», Dødsårsaksregisteret, 2021, https://www.fhi.no/op/dodsarsaksregisteret/selvmord-i-dodsarsaksstatistikken/.
[10] DeJong et al.,1993; Mahalik et al., 2012, referert i Murrell, «Assessing Clinical Psychologists’ clinical gender bias with male clients in psychological therapy». 2021.
[11] Courtenay, 2000; Seidler et al., 2018c referert i Murrell, «Assessing Clinical Psychologists’ clinical gender bias with male clients in psychological therapy», 2021.
[12] Werner Kierski og Christopher Blazina, «The male fear of the feminine and its effects on counseling and psychotherapy», The Journal of Men’s Studies 17, nr. 2 (2010): 155–72.
