I dag har jeg deltatt på feiring av Oslo krisesenters 40-årsjubiléum – en storslått affære i Litteraturhuset i Oslo, med selveste kong Harald til stede. Ikke bare det; både vår nye likestillingsminister og vår nye justisminister deltok, og det hele ble toppet av Oslos ordfører, og en av hovedstadens byråder.
Men det var også en svært stor elefant til stede i rommet.
Det er god grunn til å feire Oslo krisesenter (OK). OK var det første av sitt slag i Norge, og ble kjempet fram av sinte, frustrerte og lemlestede kvinner, som svært ofte hadde fått høre at den grove volden de opplevde var “husbråk”, med andre ord; den var akseptabel.
På 70-tallet skulle kvinner tåle å bli banket opp av ektemannen sin.
Oslo krisesenter var starten på en svært viktig motstrøm mot menns upåtalte vold mot kvinner. Sakte begynte kvinnene som hadde utholdt volden å ta kontakt. Mørketallene ble hvite. Etter få år var 50 liknende tiltak i sving, landet over!
Krisesentrene er med andre ord en historie om suksess, og et godt eksempel på hvor viktig kvinnekampen har vært for økt likestilling i Norge. Vi er selvsagt forstatt ikke i mål – mange kvinner utsettes fremdeles for vold, i mange tilfeller av sin mannlige partner.
OK fortjener kjempehonnør for alt de har oppnådd. Det er forstatt landets største, og kanskje viktigste, krisesenter.
Men jeg forlot arrangementet til lunsj.
Jeg gjorde det fordi jeg hadde fått mer enn nok, og i stigende forbauselse, ja sinne, over at mitt eget kjønn, i denne forsamlingen, bare ble tillagt én eneste egenskap; som voldsutøver.
Men det var jo nettopp den offentlige erkjennelsen av at også mange menn utsettes for grov og livstruende vold i nære relasjoner som lå bak, da vi i 2010 fikk krisesenterloven, som påla alle kommuner et krisesentertilbud til kvinner, menn og barn.
Under dagens jubileumsfering var inntrykket at verken menns rettigheter etter loven, eller realitetene bak den, overhode eksisterte.
I tale etter tale glimret et perspektiv som inkluderer menn med sitt tause fravær.
I en historisk kontekst kan dette kanskje til en viss grad forstås. Vi vet også at både Oslo krisesenter og Krisesentersekretariatet var mot å inkludere menn i den nye loven.
OK forholder seg likevel til loven. I 2017 behandlet mottaksteamet 375 henvendelser fra menn, og 13 av dem fikk et midlertidig beskyttet botilbud.
For meg ble det særlig påfallende at menn som utsatte heller ikke ble løftet av en eneste av deltakerne i panelet som hadde i oppgave å debattere spørsmålet “Oslo krisenter 2030”.
Det vil si, det var ett unntak. Styremedlemmet Rachel Eapen Paul, som til daglig jobber i Likestillings- og diskrimineringsombudet, sa følgende:
– Jeg ser det som en utfordring nå at krisesentrene mer og mer er sett som et kjønnsnøytralt tilbud. Jeg mener at behovene for menn og behovene for kvinner er annerledes. Jeg sier ikke at menn ikke trenger et krisesentertilbud, men de trenger et krisesentertilbud som er egnet til deres behov.
Paul snakket som om vi ikke har fått en krisesenterlov, en lov som spesifiserer at utsatte «kvinner, menn og barn» skal ha et tilbud. Loven er med andre ord ikke kjønnsnøytral – og godt er det.
Ingen av paneldeltakerne kommenterte Pauls innlegg. Heller ikke justisdepartementets representant sa noe.
Det er kanskje ikke så rart, for tonen var satt fra start.
– Så lenge kvinner og barn utsettes for vold i nære relasjoner, kan ikke Norge kalle seg et likestilt land, sa likestillingsminister Linda Hofstad Helleland i sin hilsningstale.
Hun inkluderte ikke menn som er utsatt i resonnementet sitt, og etterlot derved et inntrykk av at vold mot menn ikke er et likestillingsspørsmål, slik det er for kvinner.
Kanskje mener ikke ministeren dette. Men i denne forsamlingen – der anslagsvis 90 % var kvinner – var det ikke stemning for å nyansere. Publikum ble ikke oppfattet til å ønske det.
Men er det ikke nettopp denne typen ekkokamre vi er så raske til å fordømme, når det er menn som opererer i dem?
