Det var Zahids første møte med familievernkontoret. Han hadde aldri vært der før, men nå hadde hans samboer sagt at de trengte hjelp til å håndtere utfordringene de hadde i forholdet. Zahid og Eline hadde et barn sammen på 2 år. Etter at de fikk barn hadde de opplevd ulike utfordringer i parforholdet. Eline hadde hatt en fødselsdepresjon som ingen hadde oppdaget. Zahid og Eline hadde et behov for å finne ut av ting, og Zahid tenkte at familievernkontoret kunne være en god sparringspartner for dem begge.
Når de kom til familievernkontoret ble det tydelig at de sto langt fra hverandre. Zahid oppdaget at Eline egentlig hadde tenkt til å gå fra ham, og at dette var noe hun hadde tenkt på lenge. Selv hadde ikke Zahid vært innom denne tanken. Han hadde merket at de hadde sklidd lengre fra hverandre, men tenkte at det var slik det var å være småbarnsforeldre.
Eline brøt med Zahid, og de ble kalt inn til mekling. Zahid hadde hørt og lest om fedre som hadde mistet kontakten med barna ved samlivsbrudd og mødre som fikk hovedomsorgen. Han var redd for at det samme skulle skje med ham, da datteren var det viktigste og mest dyrebare han hadde i livet. Han hadde i tillegg kjærlighetssorg, og det siste han trengte var at han skulle miste den daglige kontakten og omsorgen for datteren. Han forsøkte å berolige seg med at han som far også hadde rettigheter på lik linje som mor.
Før det første meklingsmøtet merket Zahid at han likevel var bekymret. Han var redd for utfallet av møtene, og for hans egen kontakt med datteren. I det første meklingsmøtet ble Zahid og Eline informert om innholdet i barneloven. De fikk også presentert forskning som viste at barn i den alderen oftest var mest tilknyttet mor. Eline bekreftet dette og begynte å fortelle om ulike mangler hos Zahid som gjorde ham til en dårlig omsorgsperson for datteren deres. Han hentet for eksempel sjeldent datteren i barnehagen og viste lite interesse for det som foregikk der. Det var i tillegg Eline som pleide å lage mat for datteren deres og Zahid bidro sjeldent til det praktiske som skulle gjøres hjemme. Under møtet begynte Eline å gråte, hun var sliten og bekymret for hvordan det skulle gå med datteren. Samtidig satt Zahid og tenkte på hvordan han pleide å synge for datteren deres før hun skulle legge seg, og deres mange turer i skogen for å samle kongler og lage kongledyr.
Zahid merket at han ble stressa og frustrert, og følte at han måtte forsvare seg mot de påstandene som kom. “Det er ikke sånn det er Eline!” sa Zahid. Han var overasket over egen stemme, og hvordan han nesten skrek det. Zahid fikk beskjed om å vente på sin tur, og han begynte å tenkte over hvordan han opplevdes for terapeuten som skulle hjelpe dem. Eline var en liten dame på 50 kilo, mens han selv var en høy mann på 90 kg – så når han hevet stemmen så var det både trøkk og bass. “Men jeg må jo få lov til å forsvare meg når det kommer så mange påstander mot meg!” prøvde Zahid igjen. Han følte at det var hans mangler som omsorgsperson som var tema for samtalen, og kun hans.
Han måtte lære hvordan han skulle uttrykke seg i møtene hos familievernkontoret. Han hadde aldri før måttet svare på spørsmål som var så personlige og private, og det var en uvant følelse at noen stilte så direkte spørsmål som det terapeuten gjorde. Men han forsto raskt at hans reaksjoner på de spørsmålene han fikk fort ble avfeid som sinne. Egentlig var han jo redd for hva som skulle skje med datteren og om han kom til å bli sett på som en likeverdig og fullverdig omsorgsutøver.
Refleksjonsspørsmål
Hvordan legge til rette for at Zahids uttrykk for følelser blir forstått som noe annet enn bare sinne?
