DE ALLER FLESTE som leser denne bokas tittel, vil sette
minst ett spørsmålstegn og ett utropstegn ved den. Det er ikke
rart.
Hvis du slår opp Dagens Næringsliv, Aftenposten eller
Finansavisen på en hvilken som helst dag disse avisene utkommer,
er sjansen overhengende for å bli møtt av ansiktet
til skipsreder John Fredriksen, gjerne over mange spalter. John
Fredriksen er en av verdens største skipsredere, med anslått formue
på 114 milliarder kroner.
Er Fredriksen usynlig? Tvert om; tross sitt skattebestemte
statsborgerskap på Kypros, gis han fri tilgang til norsk offentlighet
når han måtte ønske.
Om du denne tilfeldige dagen likevel ikke skulle møte John
Fredriksen i avisspaltene, eller i Nettavisen, så vil du bortimot
garantert møte finansfyrstene Stein Erik Hagen, Christian
Ringnes, Øystein Stray Spetalen eller Christian Sveaas. De
synes. Det samme gjør for eksempel forsvarsadvokatene John
Christian Elden, Brynjar Meling og Cato Schiøtz, og de mer
ukjente, men mektige finansadvokatene Morten Goller, Ole
Kristian Aabø-Evensen og Trond Eilertsen. Ingen av disse er
usynlige.
Like lite usynlige er Jonas Gahr Støre, Jo Nesbø og Erling
Braut Haaland; menn med vidt forskjellige utgangspunkt, men
med null problemer med å bli hørt og sett.
Mange menn er synlige. Om disse mennene handler ikke
denne boka. Tittelen på boka er ikke myntet på dem.
Likestillingens betydning
Norge er et av verdens mest likestilte land. Vi skårer høyt på alle
rangeringer. Vi blir ofte slått av Island, men vanligvis er vi nummer
to eller tre. Vi oppfatter likestilling som en norsk verdi.
Dette er det også tverrpolitisk enighet om. Under valgkampen
til Stortinget i 2017 snakket daværende helseminister og
nestleder i Høyre, Bent Høie, om likestillingens betydning.
«Selv om dette ikke er særnorsk, mener jeg likestilling mellom
kvinner og menn er den aller viktigste verdien i vårt samfunn»,
sa Høie til Dagbladet.4 Høie kalte likestilling en grunnstein for
all utvikling, den viktigste faktoren for økonomisk framgang og
en forutsetning for et åpent og liberalt samfunn.
Høies resonnement var ikke nytt. På kvinnedagen 8. mars
2012 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) om lag
det samme:
«Måten vi driver Norge på hadde ikke gått uten kvinner i
arbeid og likestilling. Tenk hvis norske kvinner hadde jobbet
like lite som gjennomsnittet i OECD-land. Da hadde Norge
tapt like mange milliarder kroner som vi har i oljeformue», sa
sosialøkonomen Stoltenberg. At denne formuen har økt betraktelig
siden 2012, reduserer neppe Stoltenbergs poeng.
Land med høyest grad av likestilling gjør det best på målinger
over økonomisk og velferdsmessig suksess. Aller øverst på
disse statistikkene troner Norge. Vi har et av de høyeste bruttonasjonalproduktene
per innbygger,6 vi er for tiden nummer én
på OECDs måling over livskvalitet, og folk i Norge er svært
framtidsoptimistiske, selv om optimismen har fått seg en knekk
i 2022.
Fortsatt vil mange som henger med i denne teksten til hit,
nok si: «Stopp en hal! Menn er da ikke det usynlige kjønnet?
Menn er jo øverst overalt!» Jovisst har de rett. I mange posisjoner
er menn på toppen. Dette gjelder likevel relativt få menn.
I mange posisjoner der menn tradisjonelt har vært på topp,
utfordres disse nå også av kvinner. Det er ikke så synlig innen finans
og børs, områder der kvinner er langt unna å ta over9. Men
slår du opp på medienes nyhetssider, og leser du om politikk,
medisin og jus – så vil du merke en helt annen representasjon.
En god del kvinner synes, de også.
Dette er bra. Det som ikke er så bra, er at i den andre enden
av skalaen, så å si på samfunnets gulv, finner vi et økende
flertall menn som arbeidsledige, barnløse eller ulykkesutsatte,
voldsutsatte, kriminelle eller innsatte, og som ensomme, alvorlig
psykisk syke eller suicidale.
Pæra
Menn troner både på toppen, og de kaver rundt på bunnen.
Slik sett er menn det ekstreme kjønnet10. Mens relativt færre
kvinner befolker de aller øverste posisjonene i nærings- og forretningslivet
– selv om disse også finnes, blant dem døtrene til
John Fredriksen, de kvinnelige toppsjefene i Hydro og DnB og
en god del andre – så finner vi færre kvinner i statistikkene over
samfunnets lavest rangerte. De fleste kvinner befinner seg et
sted rundt midten.
Vi kan tenke oss dette som en pære. Noen menn får plass i
stilken, noen flere i den øverste delen av frukten, mens mange
flere graviterer nede mot den tunge bunnen.
Inne i pæra kan vi plassere en sirkel. Der befinner kvinner
seg. Avstanden fra sirkelens topp til bunnen av den, er kortere
enn for menn, som har hele pæra å bevege seg i.
På ulike måter har jeg arbeidet for likestilling hele mitt liv.
Når jeg har tenkt på likestilling, har John Lennon definert begrepet
for meg. «Woman is the nigger of the world», sang han
og Yoko Ono i 1972. Av naturlige grunner spilles låta sjelden i
dag. Men innholdet forholder vi oss fortsatt til, også i Norge.
Så hva har egentlig endret seg siden den gang?
(Teksten er et utdrag fra boken “Usynlige menn. Et nytt perspektiv på norsk likestilling” (Dinamo Forlag, 2022). Gjengitt med tillatelse. Eventuell videre bruk må alltid oppgi originalkilde.)
